Motorpsycho & Ståle Storløkken - The Death Defying Unicorn
Sjøsyk enhjørning med rev bak øret
Motorpsycho med venner våger og vinner.
For noen år siden spurte jeg min kollega Harald Are Lund om han hadde noen teori om hvordan Motorpsycho har maktet å holde seg relevante og vitale siden starten i 1989. Svaret kom tørt og kontant: ”De øver.”
Han har unektelig et poeng. Bent Sæther & co. spiller (og synger!) i dag simpelthen bedre enn de noensinne har gjort – inkludert det mange regner som deres gullalder på midten av nittitallet.
Det er kanskje denne økte tekniske muskelmassen – samt en generell mangel på interesse for hva som til enhver tid måtte prege tidsånden – som gradvis har banet veien for The Death Defying Unicorn. Dobbelplaten, en utbygd versjon av et bestillingsverk fremført under Moldejazz 2010, er under alle omstendigheter bandets viktigste, mest vågale og rikeste utgivelse på år og dag.
Sjangermessig pløyes i liten grad ny mark: Norge kryr tross alt av band som med stort hell kobler rock, jazz, prog og kunstmusikk, fra Jaga Jazzist og Shining til Supersilent og Elephant 9.
Men som en sentral brikke i de to sistnevnte gruppene har åpenbart Ståle Storløkken – tungt tilstede gjennom hvert eneste av disse 74 minuttene – tilegnet seg en og annen innsikt om dynamikk og arrangementer. Det er nemlig hans stødige regihånd som bringer det beste ut av Trondheimsolistene og Trondheim Jazz Orchestra, og de respektive oktettenes stramme stryker- og blåsersignaturer krenger med stort utbytte mot Motorpsychos interplanetariske riffing.
De saftigste karamellene for fans av hovedbandet kommer nok i form av avsluttende ”Mutiny!” og ”Into The Mystic”, samt det kaleidoskopiske 16-minuttersmonsteret ”Through The Veil”. Men vel så interessante er spor som vakre, saktebrennende ”O Proteus – A Prayer” og intrumentalsporet ”La Lethe” (med en gnistrende solo jeg antar må tilskrives Kjetil Møster); her går kompleksitet og kraft virkelig opp i en høyere enhet. Skissene ”Sculls In Limbo” og ”Flotsam” etterlater meg uberørt og utålmodig; de tilhører et klart mindretall.
Er du allergisk mot progrock har du nok for lengst lukket dette vinduet. Og hvorvidt rammefortellingen – et skips standhaftige kurs inn i undergangen, spekket av homeriske referanser og formidlet med en rev bak øret – løfter helheten, har jeg ennå ikke greid å bestemme meg for. Dette er uansett en ny kunstnerisk triumf i en katalog som allerede bugner av dem.
Marius Asp
Tags: anmeldelse, Lydverket, marius asp, motorpsycho, plate, ståle storløkken, The Death Defying Unicorn
Bra anmeldelse, men jeg er uenig i det du sier om de sporene du (noe ufint) kaller skisser. Jeg syns de er nødvendige pusterom for å nullstille seg før neste kraftutblåsning.
Jeg mener The Death Defying Unicorn er det beste Motorpsycho har gjort siden Trust Us i 1998. Les mer på Krakelurium: http://wp.me/s1n442-591
En av de bedre anmeldelsene jeg har lest av plata. Jeg er litt enig i at orkester-intermezzoene enten er for lange eller overflødige (Out Of The Woods funker bra som intro/overture, mens resten ødelegger flyten litt) Spesielt det å ha højdaren Into The Gyre sandwichet mellom to slike intermezzoer funket ikke helt for meg.
Men låtmaterialet er tidvis meget sterkt! Og samspillet strykere/blåsere/Motorpsycho imellom er av ypperste klasse. Storløkken fortjener skryt for arrangement og de få tangent-bidragene på plata (kunne godt vært litt flere
)
En av de bedre anmeldelsene jeg har lest av plata. Jeg er litt enig i at orkester-intermezzoene enten er for lange eller overflødige (Out Of The Woods funker bra som intro/overture, mens resten ødelegger flyten litt) Spesielt det å ha højdaren Into The Gyre sandwichet mellom to slike intermezzoer funket ikke helt for meg.
Men låtmaterialet er tidvis meget sterkt! Og samspillet strykere/blåsere/Motorpsycho imellom er av ypperste klasse. Storløkken fortjener skryt for arrangement og de få tangent-bidragene på plata (kunne godt vært litt flere
)
En av de bedre anmeldelsene jeg har lest av plata. Jeg er litt enig i at orkester-intermezzoene enten er for lange eller overflødige (Out Of The Woods funker bra som intro/overture, mens resten ødelegger flyten litt) Spesielt det å ha højdaren Into The Gyre sandwichet mellom to slike intermezzoer funket ikke helt for meg.
Men låtmaterialet er tidvis meget sterkt! Og samspillet strykere/blåsere/Motorpsycho imellom er av ypperste klasse. Storløkken fortjener skryt for arrangement og de få tangent-bidragene på plata (kunne godt vært litt flere
)
Kommer albumet på spotify?
Slippes digitalt 3. mars
[...] høyres dei relativt opplagte ut som band på “To er tre for mye”, men med tanke på Bent Sæthers rolle bak produksjonspulten, er det eit skuffande straumlinjeforma lydbilete som vert servert. [...]
å herre for et verk!! Glimrende 6- for min del. Delvis enig med de instrumentalene innimellom. kunne enten vært mye kortere eller lagt til litt mere tempo/driv. Rammefortellingen kler musikken helt ypperlig spør du meg.
[...] Les anmeldelsen: Sjøsyk enhjørning med en rev bak øret [...]