Den genierklærte Kentucky-kvintetten My Morning Jacket brukte tre album på å perfeksjonere sin særegne sørstatspsykedelia og de to neste på å løsrive seg fra den – med varierende hell. At Jim James og hans kumpaner etterhvert opplevde den standhaftige låvefest-i-det-ytre-rom-merkelappen som belastende er fullt forståelig, men på bandets forrige plate, Evil Urges (2008), begynte den tiltagende eventyrlysten å gå på bekostning av de gode låtene, med den grufulle Prince-pastisjen «Highly Suspicious» som et foreløpig karrierelavmål.

Med Circuital, deres sjette album, faller imidlertid alle brikkene på plass. Låtene holder gjennomgående skyhøy kvalitet, og de fremføres av et band som åpenbart fortsatt elsker å spille sammen, på trettende året. Den gedigne romklangen som svøpte de første platene holdes i sjakk, mens jam-faktoren har sneket seg tilbake i uttrykket med fornyet kraft. I sum låter det som om My Morning Jacket har kastet katalogen sin oppi en diger sekk, ristet den kraftig og plukket ut de ti beste låtene som oppstod i tumultene.

Sterkest av dem alle er nydelig titulerte «Holdin On To Black Metal»; en soleklar hit i en mer rettskaffen verden. Låten er mer enn løst basert på en thailandsk soulpoplåt opprinnelig gitt ut på 70-tallet(?), men her blir den til noe helt annet – en slags seig, psykedelisk og militant soulrock-hyllest til vår mørke eksportvare. Du vil garantert ikke høre noe lignende i år.

«Holdin On To Black Metal»:

Holding-On-to-Black-Metal

Like bak halser det referansetunge, kaleidoskopiske og nesten åtte minutter lange tittelsporet, der det nikkes mot alt fra Radiohead og Wilco til Alabama, Gram Parsons og Fleet Foxes (sistnevnte har til gjengjeld basert såpass mye av uttrykket sitt på My Morning Jacket at de bør føle seg takknemmlige). Det føles like godt når de dundrer løs («First Light») som når de holder tilbake («Wonderful»), og at Jim James har en rev av sjangerutypiske dimensjoner bak øret er lett å høre på «Outta My System», der han mimrer tilbake til den kriminelle ungdomstida via en låt som ubemerket ville sklidd inn på en hvilken som helst Beach Boys- eller Ramones-skive.

Albumet taper seg bittelitt mot slutten. Det virker rett og slett som om bandet trives best i høygir for tida, og når tempo og intensitet faller på de to siste låtene, mister skiva noe av oppdriften i slengen. Mesterlige It Still Moves (2004) er med andre ord fortsatt stedet å begynne om du ikke kjenner bandet fra før.  På den annen side har jeg vondt for å tro at noen med interesse for utadvendt, klassisklydende, smart og hjertemasserende rock ikke finner et og annet å glede seg over på Circuital. Det er i så fall ikke My Morning Jackets feil.

Marius Asp

Tags: anmeldelse, Circuital, jim jones, Lydverket, marius asp, My Morning Jacket, plate