Frisk Frugt - by:Larm, Blå
Sinnssyk frukt
Dansken som kaller seg Frisk Frugt er en gal mann. Derfor fortjener han både et tempel og en avliving.
Prøv å se for deg en psykotisk dansk lærer drikke seg avsindig dritings på absint en lørdagskveld. Han overtaler kona til å ligge på stuegulvet og hamre løs på hjemmelagd perkusjon, mens han selv sitter og leker seg med en mikrosaksofon han fikk kjøpt på en lekebutikk og det eldgamle orgelet hans far en gang eide.
Det surrealistiske ensmannsprosjektet til dansken Anders Lauge Meldgaard skaper i det hele tatt ekstreme mengder hodebry. Er han direkte sinnssyk? Gjør han åpenlyst narr av hele improvisasjonssjangeren? Eller har by:Larms bookingansvarlige gitt ham lov til å leke seg som et lite barn i en hel halvtime? Dette er spørsmål jeg ikke har mulighet til å svare på. Dermed går jeg ut ifra at alle tre teoriene kan ha noe for seg.
Skulle Frisk Frugt være sinnssyk forklarer det mye: Ikke bare hvorfor han går kledd som en lektor fra tidlig syttitall, men i tillegg hvorfor hjemmelagd perkusjon, gjøglete leking med tangenter og minisaksofon er instrumenter han ønsker å bruke i musikken sin. Det kan også gi en pekepinn på hvorfor han ønsker å bruke de siste sju minuttene av sin avsatte halvtime til å klimpre fram hengekøyevennlig lyd på en kassegitar.
Frisk Frugt kan på den annen side være en konsekvens av et veddemål om hvor enkelt det er å lage kunstmusikk. Dette forklarer alle de samme tingene, inkludert hvorfor de første tyve minuttene blir brukt til en perkusjons-, orgel- og kråkesangsjam. Akkurat denne teorien rundt prosjektets eksistens forsterkes av mannens pauser under kassegitarjammen, der han utbryter ting som «hadde jeg bare hatt dette med på plata, hadde jeg nok vunnet Nordic Music Prize.»
Om Frisk Frugt er en spøk eller ikke: Det er uansett vanskelig å ikke fnise høylytt, applaudere hemningsløst og elske denne snodige figuren, og samtidig kjenne på trangen til å kvele ham med en pute. Ikke verst.
Kim Klev
Tags: anmeldelse, by:Larm, bylarm 2011, Frisk Frugt, Kim Klev, konsert
Det skrives sinnssyk
Nordic Music Prize*. Høres forøvrig ut som en festlig konsert.
Fikset, schmikset.
Dette var en ganske slapp vurdering av FFs opptreden. Jeg tror anmelderen her kunne vært tjent med å «se for seg» færre stereotyper på forhånd, samt å prøve å finne forklaringer (siden det tydeligvis er det han er ute etter) uten å patologisere uttrykk han har vansker for å forholde seg til.
Det er helt fint å forsøke å være morsom i en anmeldelse, men her tar nånsjalansen overhånd på bekostning av begivenheten. Og siden den kjedsommelige frykten for å bli lurt av «kunstmusikken» styrer midtpartiet, kunne det kanskje være relevant å nevne at FF i det minste viste et ganske solid teknikk i sin gitarklimpring? For dem som ser et veddemål bak enhver eksperimentell gest, virker det ofte beroligende med litt godt gammelt håndverk; da blir man i det minste ikke helt lurt. (Noen har øvd! På gitaren sin!)
Jeg kan være enig i at FF innbyr til hodebry, men ville heller omfavnet dette, snarere enn å redusere det til en hippie-sjablong innhyllet i marijuanatåke. Ettersom konserten nå er historie, vil jeg anbefale et (gjen)hør med hans siste album, hvor man finner flere av låtene han tok utgangpunkt i under konserten.
Så bra! Hvorfor visste jeg ikke om dette før det skjedde!? Kommunikasjonen må bli bedre!!!
Kirsten Ketsjer forever!!! <3