Gudfaren i Kristiansands noe glemte rapmiljø, Salvador Sanchez, beviste med fjorårets soloplate Happy Daze at han er et undervurdert hode på sitt fag. I samarbeid med flere av byens anerkjente musikere, spesielt Morten Martens, stod han igjen med en velprodusert og fryktelig unorsk hiphop-plate, kokt på analoge synther og med en forkjærlighet for amerikansk vestkystrap. «Call me the shotgun driver, the doobie engineer» fra konsertkutt nummer to, «Rocket Ship», er en linje så fabelaktig at samtlige stonerrapperne bør skamme seg, og beviser mannens kapasitet til å pakke inn i utgangspunktet banale saker.

Når Salvador Sanchez nå har fått i oppgave å opptre på en potensielt altfor stor scene med potensielt alt for lite publikum gjør han mye rett, og vel, mye feil. På tross av Salvadors konstante, apatiske ansiktsuttrykk og gestikulering, så skjuler det seg en hysterisk vittig og smart mann bak masken. Fremfor å opptre alene med en DJ på slep har han heller med seg et fullt band. Et rart et, som sådan. Martens og Thelma & Clyde-låtskriver Trygve Thambs-Lyche trakterer bassgitar og slagverk, og serverer med det feit og deilig lyd, som dessverre er mikset så høyt at Salvadors usedvanlig snedige tekster ofte kveles. I tillegg har Sanchez brakt med seg Kjetil Grande på gitar, som ærlig talt føles svært overflødig, der nesten alt av gitarlyd er på playback. DJ Hele Fitta, aka Martin Bjørnesen, utspiller rollen på scenen som det mest irriterende fenomenet ved musikkfestival, gjøglerne, ved å ikle seg en alternativ variant av Borat-badedrakta for utelukkende å traktere kubjeller. Det føles i det hele som Salvador Sanchez og band tidvis ikke samarbeider.

Det føles også feil at rapperkompis Gift får komme på scenen for å fremføre noen norskspråklige låter sammen med gudfaren selv og band. En hyggelig gest, for all del, men følelsen av å se en Salvador Sanchez-konsert blir herved noe amputert. Sanchez som live-act har noe svært potent ved seg, særs under ypperlige og smått alternative versjoner av albumhøydepunktene. I livetagning er «Happy Daze», «We Bring It On», «Writing My Name», «Rocket Ship» og «Bottom Funk» tilnærmet upåklagelige konsertøyeblikk, men utover dette føles det som Salvador og hans venner burde forsøke å ta seg selv hakket mer seriøst.

Kim Klev

Tags: festivalsommer11, hove, Kim Klev, konsert, Lydverket, salvador sanchez