Deerhunter - Microcastle
Selvhjort er velhjort
Deerhunter: Microcastle [4AD/Playground Music] Både storfint og småfint fra indierockens Titten Tei. Jeg liker ikke Deerhunter-frontmann Bradford Cox. En dakkar-meg-så-sart-jeg-er blogg-drama-queen, blottet for selvironi og med scenetekke som en glassmanet. Likevel er han en hyperproduktiv fyr som i større og større grad begynner å vise seg som en av de mest spennende låtskriverne innen alternativ […]
Deerhunter: Microcastle
[4AD/Playground Music]
Deerhunter. Foto: MySpace
Både storfint og småfint fra indierockens Titten Tei.
Jeg liker ikke Deerhunter-frontmann Bradford Cox. En dakkar-meg-så-sart-jeg-er blogg-drama-queen, blottet for selvironi og med scenetekke som en glassmanet. Likevel er han en hyperproduktiv fyr som i større og større grad begynner å vise seg som en av de mest spennende låtskriverne innen alternativ pop/rock/etc, noe spesielt hans Atlas Sound-solodebut Let The Blind Lead Those Who Can See But Cannot Feel viste.
Deerhunter-gjennombruddet Cryptograms var en påtrengende skissepreget støyrockplate, irriterende artsy og så godt som blottet for alt annet enn ørkesløse partier med skrangletrommer, fuzz og Cox’ kajal-misère. Microcastle skiller seg derfor positivt fra denne: her får melodiene større tumleplass, støydelen er mer fokusert og man hører gjenklang av My Bloody Valentine og The Jesus And Mary Chain, noe jeg tipper Cox selv har blogget om ved flere anledninger.
Her er et av høydepunktene, ”Nothing Ever Happened”, live:
[youtube tFmeuoHL_D8]
Knippet ”Little Kids”, ”Microcastle”, ”Never Stops” og låten ovenfor viser at Deerhunter er et band som i fremtiden kan lage et Psychocandy for MySpace-generasjonen, men de har fortsatt noe å hente i albumformatet, noe unnværlige ”Green Jacket”, ”Activa” og ”Calvary Scars” viser.
«Never Stops»:
(PS. Denne anmeldelsen er basert kun på Microcastle; altså ikke dobbeltutgaven som inkluderer albumet Weird Era Cont.)
Jørgen Hegstad
Tags: anmeldelse, Deerhunter, microcastle, plate
Sutrekopp, dramaqueen OG selvhøytidelig, faktisk. Hvilke oppfatninger du har om en artist har vel aldri vært interessant i en plateanmeldelse (hva du baserer det på er meg en gåte, men du har kanskje et nært forholt til Cox?). Uttrykksbehovet er tydligvis stort, kanskje du skulle bli blogger…
Stian: fått med deg det kjøret rundt den ufrivillige lekkasjen rundt det kommende (eller ikke kommende lell?) Atlas Sound-albumet, eller? Eller gråte-beefen mellom ham og Kevin Barnes? Alt sagt med kjærlighet fra denne anmelderen, naturligvis.
J
Javisst, har registrert alt dette, men det er vel uansett ikke noe som har noe med musikken og gjøre? Det blir som å anmelde en bok på bakgrunn av forfatterens livsførsel: litt for dumt. Skriv heller om blogging/dramaqueenfakter i egen sak og anmeld for seg, synes nå jeg. Når det er sagt kan det vel ikke herske tvil om at Cox er noe for seg sjøl…
Heheja, jeg er i prinsippet enig med deg, selvfølgelig;
men i tilfellet Cox er musikk og mann usedvanlig tett omslynget og at man som lytter på et eller annet tidspunkt blir tvunget til å ta standpunkt til ham.
Derav åpningskommentaren.
J
Akk, ja det internettet! Av og til hadde det vært en velsignelse å slippe å vite noe som helst om opphavet, så man heller kunne skapt sine egne bilder til musikken. Ikke meningen å dra igang noen gråte-beef her altså, men jeg vil nå hevde at de fleste artister vel er relativt tett omslynget med sin musikk. Personlig mener jeg at slike lettvintheter korrumperer musikkjournalistikken, og forkludrer ordentlig kritikk av det som burde telle mest: musikken.
Stian: Hvordan en markant frontfigur i et band (som Bradford Cox unektelig er) fremstår for omverdenen er da ikke nødvendigvis irrelevant i en anmeldelse?
Forøvrig en viss Sigurd Pettersen-faktor på bildet øverst.
Marius: Lite er vel nødvendigvis irrelevant i en anmeldelse.
Til saken: i dette tilfellet synes jeg ikke det handler om hvordan frontfiguren fremstår for omverdenen, men for anmelderen veldig personlig. Jeg mener det er en uting å dra med seg personlige oppfatninger som går på person inn i en relativt saklig form som en anmeldelse er. Når man åpner en anmeldelse med å si at man ikke liker frontfiguren, mener jeg det blir litt spekulativt.
Er for øvrig enig i beskrivelsen din av Cox sin likhet med en viss ustabil norsk skihopper:-) men Pettersen har da vitterlig mer sjarm enn en glassmanet?