I dagslys ser Alice In Chains ut som en gjeng bilmekanikere som plutselig har fått tildelt en scene. Sigarettene dingler fra munnvikene, det er null styling, det er så uhipt at det nesten bikker over. Og det er noe av det som gjør dem så lett å elske. Alice In Chains er et av de mest upretensiøse bandene som noensinne har gjort en stadionkonsert. Hva er det sidemannen min sier? «De kunne liksom like godt spilt i Spjelkavik». De er macho og jordnære, men de bærer hjertene utenpå skjortene.

Comebacket til Alice In Chains er så fortjent. Det er umulig å forstå hvor vondt det må ha gjort da Layne Staley, bandets ikoniske frontfigur, beveget seg så langt inn i rusmisbruket at han ikke maktet å fungere musikalsk. Da han ble funnet død av en heroinoverdose i 2002, hadde de ikke spilt live på seks år. Men Jerry Cantrell, Sean Kinney og Mike Inez hadde så mye mer krutt på lager. Og med bandets nye vokalist William DuVall, fant de katalysatoren. Heldigvis. Fjorårets album, Black Gives Way To Blue, er nemlig en maktdemonstrasjon fra et band som har stått opp fra de døde.

Og på den Orange Scenen takker Alice In Chains for tilliten med rock så seig, presis og deilig at det bare er å gi seg over. William DuVall har en praktfull stemme, og gjør ikke skam på låtene hans forgjenger gjorde berømt. Han har ennå noen meter igjen å gå når det gjelder scenetekke, men det er kanskje like greit – for det er gitarist og vokalist Jerry Cantrell som er konsertens største stjerne. Med et vanvittig potent band i ryggen briljerer han med de blytunge gitarriffene han har patent på, og som er en av grunnsteinene i soundet til Alice In Chains. Vi snakker om et band som ikke har tapt et eneste gram musikalsk styrke.

Alice In Chains er lyden av metal som møter Laurel Canyon. De er barske som fy, men er aldri redde for å vise følelsene sine. Vokalharmoniene påkaller gåsehuden gang på gang, og om musikken er tung og skitten, så er den også dypt følsom. Jeg innrømmer gladelig at en tåre i øyenkroken prøver å presse seg frem flere ganger i løpet av konserten, og at den vinner frem på den sterke versjonen av «Your Decision» fra fjorårets comebackalbum.

Det er nok de eldste låtene i katalogen som vekker aller størst begeistring foran den Orange Scenen. Men vi er også mange som forlengst har innlemmet Black Gives Way To Blue i gullrekken til Alice In Chains, som aldri har gitt ut et dårlig album. Fra » «Rooster» og «Would?» til «Check My Brain»  og «Acid Bubble» – det er fordømt godt å ha Alice In Chains tilbake. Da hipsterbandet Dirty Projectors fra Brooklyn spiller på festivalen litt senere på kvelden, trekker de forøvrig frem to musikalske høydepunkter på Roskilde: Tinariwen og Alice In Chains.

Dette spilte Alice In Chains:

Rain When I Die
Them Bones
Dam That River
Again
It Ain’t Like That
Check My Brain
Your Decision
No Excuses
Lesson Learned
Acid Bubble
Nutshell
Angry Chair
Man In the Box
Would?
Rooster

Tags: alice in chains, anmeldelser_uke26, Festival, konsertanmeldelse, Kristin Winsents, roskilde10