Alex Turner og hans ledsagere i Arctic Monkeys har gjennom hele sin karriere båret preg av å være i en stadig modningsprosess. Der overgangen til andreskiva først og fremst gikk ut på å føre deres purunge rastløshet fra debuten inn i et mørkere og tyngre produsert landskap, var det naturlige steg for tredjeplaten Humbug å senke tempoet, og fare med tungsinnede hoder inn i mer groovebaserte og psykedeliske takter.

Når de nå returner med sitt album nummer fire er det altså nok en gang slående at Sheffield-bandet har en gudegave hva evnen til å modne angår. Der Humbug var en utgivelse med høyst velvalgte produksjongrep og et lydbilde badet i fiksfakserier, delvis takket være selveste Gingerelvis’ deltakelse bak spakene, står Suck It And See igjen som det kanskje simplest arrangerte albumet fra bandet siden debuten i 2006. Ikke bare er styrken som enheten band forsterket siden sist gjennom dette -  også deres fascinasjon for musikk datert til 1960- og 70-tall lyser sterkere enn noen gang. Om det at albumet er spilt inn i LA er relevant er vanskelig å si, men det er uansett slående at Suck It And See låter langt mer som noe som har vokst ut av USAs knusktørre vestkyst enn en fuktig og skitten industriby i Storbritannia. Dette forsterkes videre med flerstemte vokalharmonier, simple og drivende basslinjer og sleivete gitarsoloer som låter til å bli spilt av en ørkenrotte med evne til å spille el-gitar.

Samtidig står også Alex Turners henslengte vokal mer i fokus siden sist. Hans underfundige og tidvis absurde tekstunivers står dermed som en like fantastisk og smart bit av pakken som alltid. ”That’s not a skirt, girl, that’s a sawn-off shotgun/And I can only hope you’ve got it aimed at me” og ”Bite the lightning, and tell me how it tastes/Kung-fu fighting on your roller skates” er bare to av mange eksempler på hvordan engelskmennenes lyriske aspekt fortsatt nikoser seg på første klasse.

Suck It And See er også et verk med svært god konsistens – bandets kanskje beste til nå. Med unntak av førstesingelen ”Don’t Sit Down ’Cause I’ve Moved Your Chair”, som med sine følere inn i litt vel harde lydbilder kan fremstå som en skikkelig luremus i den store sammenhengen, føles de tolv sporene som en nær perfekt sammensatt gryte av låter i krysningspunktet mellom varme ørkenlandskap, barsk surfrock, klassisk og flørtende strandpop og tørre netter det lukter film noir av. Etter litt tid sitter dog nevnte låt, og andre som beveger seg tidvis i ytterpunkter hva albumtematikk angår, også som smurt i den hele pakka.

Likevel er det nettopp det svært velsmurte lydbildet som forblir Suck It And Sees dystre bakside. Takket være dette blir flere av låtene noe anonyme i den store sammenhengen. Samtidig er det en bråte av melodiske høydepunkter å plukke ned fra hyllene; ”All My Own Stunts,” tittelsporet, samt ”The Hellcat Spangled Shalalala” viser et band som fortsatt vet å bevege seg fremover, ved å…eh, bevege seg bakover rent inspirasjonsmessig. Det er godt mulig at verden går under i oktober, men Arctic Monkeys’ dommedag er i hvert fall ikke mulig å proklamere i den nærmeste fremtid.

Kim Klev

Tags: anmeldelse, Arctic Monkeys, Kim Klev, plate, Suck it and see