En gang rundt sommertider i 1998 lukket jeg øynene, åpnet et atlas fomlende i blinde, og hadde på forhånd bestemt meg for å dra dit jeg tilfeldig satte fingeren. Da jeg forsiktig åpnet øynene på min lille loftshybel i Bergen, og tittet ned mot den gigantiske atlasen, pekte fingeren min på JORDAN.

Geografi var aldri min sterkeste side de årene jeg satt på skolebenken. Men jeg visste da såpass at Jordan var i Midt-Østen mellom røverstater og oljesjeiker, og at det sikkert var farlig der. Det første var riktig, det andre skulle vise seg å være helt feil.

Noen måneder senere ruslet jeg inn det 2-3 kilometer lange monumentale åpningspartiet til Petra, den 2600 år gamle byen som frem til 1812 lå godt skjult i ørkenen i Sør-Jordan. Hver eneste bygning etter man har gått gjennom åpningen er hogget sirlig ut av fjellsteinen, først av nabateerne, så byzantinerne og  romerne, men etterhvert som handelsrutene gjennom Østen ikke lenger gikk gjennom området, forsvant Petra sakte, men sikkert av kartet.

Om du ikke har vært i Petra (stol på meg, du vet om det dersom du har vært der), så kjenner du kanskje byen fra den tredje Indiana Jones-filmen, hvor Den Hellige Gral er gjemt inni The Treasury, det første og nest drøyeste bygget i hele Petra-området.

Det drøyeste bygget er nemlig gjemt helt innerst på Petra-turistområdet, og er et gigantisk kloster man kun finner dersom man går gjennom hele byen (som er stor), og så opp en times tur oppover bratte, kronglete fjellstier i steikende sol.

Betalingen man får på toppen er dog majestetisk. I det gulbrune fjellet, som blir rosa når solen ligger lavt nok, er det hogget ut en fasade av et kloster som er så storslagen og voldsom at pusten blir slått ut av deg som en solar plexus-treff i tredje runde fra Mike Tyson. Det er så drøyt at det ikke et sekund er flaut å si #EPIC! i 2011.

Jeg hadde på forhånd fått tips om å gå rett gjennom Petra med en gang de åpnet i 6-7-tiden, for å komme foran turistene og rekke inn til klosteret før vaktene. Da kan man snike seg opp på den ene lille fjellbiten som ligger høyere enn klosteret, for så å se det med Midt-Østens ørkener som bakgrunn. Som tipset om, så gjort.

Jeg krøket meg opp på toppen, fant fram minidisk-spilleren, og lurte på hva jeg skulle sette på. Korn-albumet Follow The Leader, som jeg hadde hørt mye på gjennom turen? Fu Manchu-klassikeren The Action Is Go? Hmmm. Eller kanskje den selvtitulerte Queens Of The Stone Age-debuten, som jeg ikke hadde fått helt taket på? Etter mye fram og tibake, endte valget på sistnevnte.

Jeg hadde vært Kyuss-fan lenge, men var ikke helt komfortabel med den litt poppete retningen de hadde tatt med debuten som kom en måned eller to før jeg dro til Midt-Østen. Med solen som borret bort den ene morgentimen etter den andre i ansiktet, begynte albumet likevel å sitte etter første anslag på «Regular John».

Det som tidligere låt som pop, framsto plutselig som melodiøs hardrock, og Hommes tynne stemme ble messende og mystisk. Med mytiske Dødehavet til venstre bak selve klosteret, Israel som en ruvende skygge noen hundre kilometer unna, og beduinnerven Wadi-Rum flankert i høyre øyekrok, dronet Josh Homme seg gjennom «If Only», «Mexicola» og «I Was A Teenage Hand Model» i løpet av en time, og da albumet peaket med «You Can´t Quit Me Baby» forsto jeg på et nesten religiøst plan hva folk mente med uttrykket ørkenrock, som da ennå ikke hadde blitt skjøvet utenfor stupet av nå dominerende stonerrock. Intenst, flytende, hardtslående, vakkert og uendelig langstrakt. Josh Homme sin smygende, elegante overgang fra punkinspirert metal med Kyuss, til de klassiske rocketonene QOTSA skulle dominere hele 2000-tallet med. Det var starten, og den kunne ikke vært bedre.

Slik ble jeg forelsket i Queens Of The Stone Age i 1998.

Petra, Jordan, 1998. Queens Of The Stone Age på øret, The Monastery på andre siden. (Foto: Liv Slettemark. Yup, mamma var med på backpackertur.)

Ok, for å forstå hvor stort The Monastery egentlig er, sjekk dette bildet fra da jeg besøkte Petra i 2009, meg nederst i hjørnet. Samme inngang som du ser på bildet over…

…men tilbake til hverdagen. Mai, 2011, Norge, Oslo.

Nesten 13 år senere har Josh Homme returnert til det forjettede land som er QOTSAs debutalbum, og i helgen spiller de hele platen live på Sentrum Scene. Homme sier selv at ideen oppsto etter at Cheap Trick dro på tur og spilte sine tre første album på rad og rekke i løpet av tre kvelder, men det er selvsagt også fordi albumet er ute i en superlekker dobbel vinylversjon. Jeg har hørt mye på nyutgivelsen, og beskriver den mindre poetisk og punktvis:

— Tre bonusspor, alle er utgitt før. «The Bronze»  og «These Aren´t The Droids You´re Looking For» er hentet fra en split-CD med bandet Beaver. «Spiders And Vinegaroons er fra albumet Kyuss/Queens Of The Stone Age, en split-Cd fra overgangen mellom de to bandene.

— Det følger med en kode for digital nedlasting i WAV-kvalitet. Fett.

— Coveret er det originale bildet av magen til en mørk dame (som dette), ikke coveret som kom på den originale eksklusive vinylen og alle dens piratkopier.

— Utbrettcover med psykedelia inni.

— Les en anmeldelse av nyutgivelsen her. Fine ord.

— Innercoverne har tekster, jeg kan ikke huske at det var på CD-en?

— Bildet på baksiden er QOTSA-klassikeren hvor Josh Homme har t-skjorte med skriften «D.A.R.E. to keep kids off drugs», mens Nick Oliveri har en med CocaCola-logoen som utgjør ordet COCAINE.

— Lyden er feit og tjukk og clean og deilig.

—  Terningkast 6.

Snakkes på Sentrum? Om ikke, så oppdaterer jeg sikkert litt på Twitter: @Asbjorn1975.

Bonus 1: Wikipedia har en god artikkel om første QOTSA-platen på denne lenken.
Bonus 2: Lydverkets egen Thomas Søbstad har kommet sjeldent tett på Josh Homme. Fantastisk historie.
Bonus 3: Ganske episk panorama view på inngangen til Petra, The Treasury på denne lenken.

Tags: debutalbum, Jordan, Josh Homme, kyuss, Petra, qotsa, Queens Of The Stone Age, Sentrum Scene, ørken