2000-tallet er en saga blott og vi ba redaksjonen kåre deres favoritter fra tiåret som har gått. Først ut er radiogjengen Ruben Gran, Beate Grøndahl, Siri Narverud Moen og Amund Grepperud, som velger seg alt fra Radiohead til Pass It via T-skjortebleking på Roskilde!

Beate Grøndahl

Produsent

First Floor Power: There Is Hope (2001)
Nydelig og smått vindskeiv pop med finurlige tekster og usedvanlige treffsikre popmelodier. Dette var albumet som banet Jenny Wilsons vei inn i popmusikken. Og kanskje gjorde mitt musikkhjerte svakt for småskranglete og vakker indiepop resten av tiåret.

[youtube ntc4FJpHKuk]

Pixies på Roskilde (2004)
Når jeg tenker på dette i etterpåklokskapens navn er jeg usikker på hvor god den konserten egentlig var. Men jeg hadde lada så grundig opp til begivenheten at en slags forløsning var uunngåelig. I måneder før Roskildefestivalen hadde jeg hørt meg igjennom hele katalogen igjen og igjen. Jeg malte artige svarte t-skjorter med klor til min kompanjong og meg selv. På ryggen hans stod det ”Monkey Gone To Heaven” med pil til venstre. Bakpå min ”Here Comes Your Man” med pil til høyre. Som ble en finurlig effekt da vi gikk ved siden av hverandre, tenkte jeg. Jada, gitt. Gode minner om igjen.

Tropicalia: A Brazilian Revolution In Sound (2005)
Favoritten blant mange fremragende samlere fra ypperlige Soul Jazz Records. En samling av de beste låtene som kom ut av Brasils Tropicalia-bevegelse på slutten av 60-tallet. Med blant annet Gilberto Gil, Caetano Veloso, Os Mutantes, Tom Zé og Gal Costa. En uimotståelig blanding av herlig tradisjonell brasiliansk musikk og psykedelisk rock. Helt klart revolusjonerende. Både politisk og musikalsk.

You´re Gonna Miss Me – A Film About Roky Erickson (2005)
Denne dokumentaren er en studie i mysteriet Roky Erickson og hans fantastiske musikk, og en opprivende reise i hans svært forstyrrede og ødelagte sinn. Rystende vakker rockehistorie.

Animal Collective
Dette tiåret synes jeg godt kan stå i Animal Collectives navn. Passende nok oppstod bandet i år 2000. Sjøl fikk jeg først øyene opp for Baltimorekvartetten med albumet Feels i 2005. Men for en reise! Fra konserten på John Dee i 2007 til kraftoppvisningen på Hove i 2008. Fra EP’en Water Curses som jeg hadde tullete dilla på til et av 2009s beste album; Merriweather Post Pavillion. Godt nytt tiår, digge dyregjeng!

Ruben Gran

Programleder, radio

Common på Blå, 16. Mai 2000
Tiåret startet kanon for alle hiphop-hoder eller andre med vennligstilte ører for rapmusikk. Denne konserten står som en av mine definitive livefavoritter, og satte standarder for både preferanser og forventninger i årene som fulgte. Common hadde akkurat sluppet det suverene albumet Like Water For Chocolate, våren var på gli i et nytt årtusen og Blå-kvelden klaffet på alle punkter. Jeg var omgitt av venner, publikummet kokte, Common var i fyr og flamme, bandet akkurat så funkorienterte de burde være. Slik hukommelsen er i stand til å huske hadde det vært nok til å gjøre kvelden minneverdig, men fikk enda en pluss i boka for Bilals tilstedeværelse. Den fortsatt forholdsvis ferske soulartisten hevet konserten ytterligere, og åpnet samtidig opp mange både for han og andre nye r&b-artister i den samme ånden.

Det var generelt en fryd å ha interesse for rap på starten av tiåret. Høsten 2000 slapp Outkast mesterverket Stankonia (som lett også kunne vært et punkt på denne listen), The Neptunes, Missy Elliott og Timbaland sprøytet enorme mengder vitaminer inn i kommersiell rapmusikk, og de neste årene skulle vi få gleden av glimrende plater som Blueprint, Get Rich Or Die Tryin’, Stillmatic, Hell Hath No Fury og en lang, lang rekke andre album og enkeltlåter (som – igjen – kunne vært punkter her).
Kreativiteten og evnen til nytenkning kokte ikke bare i utlandet. Tungtvann slapp ”Ubudne Gjesta” julen før det nye tiåret, og viste blant annet hvordan også norske rappere kunne representere tydelig, og på norsk. På det tidspunktet var Cast og F’EM One ikke langt unna med sin albumdebut på Pass It Records.

Pass It
Pass It var utvilsomt det viktigste rapmiljøet første halvdel av 00-tallet. Equicez-singlene og langspilleren State of Emergency var musikk vi aldri hadde hørt fra Norge tidligere. Eller andre steder for den saks skyld. Releasekonserten var for øvrig enda en konsert for minnebøkene, med veltende høytalere og brannslukningsapparater som gikk av under det lave betongtaket på Hausmania. Hysterisk og moro. Betydelig hyggeligere var det imidlertid å observere kreativiteten og energien rundt alle og alt som hadde med Pass It å gjøre, i kombinasjon med Kingsize sin oppvekst, som foregikk mer eller mindre parallelt. Pass It var premissleverandører, medieyndlinger (hatobjekt av noen, riktignok) og talentfabrikk. Og en ekstremt takknemlig kilde for en musikkjournalist. Å gjøre det første intervjuet med den ferske rapperen Philip, være med Cast på gutterommet til Nasty Kutt for å høre på beats, portrettintervjue samme Cast i rekkehusleiligheten hans, prate med både han og F’EM One (seinere El Axel) kort tid etter våpenepisoden på Kastrup, alle Barongsai-kveldene med Pass It-folk ved baren, på scenen eller bak platespillerne, oppleve Name for første gang på et eller annet Pass It-arrangement på Blå, høre Onkl Ps splitter nye sololåter i platerommet hos Pass It, drikke te hos Vivi (jeg savner fortsatt Sofa Queen-EP’en), møte den lovende reggaevokalisten Nico D eller treffe Vibeke Sæther under videoinnspillingen av ”Kela” er bare noe av hva som gjør Pass It til en av mine definitive favoritter fra tiåret. Takk, Pass It.

The Streets – Original Pirate Material, 2002
Er dette rap? Kan jeg egentlig danse til en fyr som prater over noen som minner om UK Garage? Jeg har fortsatt ikke svarene, men frydes fortsatt av at spørsmålene dukker opp når jeg hører på Mike Skinners debut i 2010 også. Ikke andre enn The Clash får meg til å føle like stor trang til å flytte til England som dette albumet, og det er overhodet ikke fordi det males skjønnbilder av landet. Tvert imot. Dermed dukker enda flere ubesvarte spørsmål opp, som ”hvorfor?”. Jeg trenger ikke svar, men godtar bare at denne musikken var enestående, fortalte historier jeg kunne ta del i og fascineres av, og formidlet følelser, lengsler og gleder på en helt ny måte.

At The Drive-In
Jeg oppdaget dem seint. Gikk glipp av konserten deres i Oslo (som de fleste, med unntak av syv andre (?) også gjorde). Svanesangen Relationship of Command (2000) tente imidlertid en ny tro på rocken i meg. De tok det beste fra hardcore, og parret det med… rock. Jeg var i ekstase. Det gjorde dem ikke kjedeligere at de så rå ut, hadde eksotisk, amerikansk grensebakgrunn og særegen kompromissløshet. Det gjorde det ikke kjedeligere for meg at jeg fikk oppleve dem live i London kort tid før de la opp, og fikk intervjuet dem dagen derpå. Da oppløsningen resulterte i bandene The Mars Volta og Sparta var sympatien utvilsomt hos førstnevnte. Deres debut kommer høyt på albumlisten over tiåret. At The Drive-In startet dog det hele.

D’Angelo – Voodoo, 2000
Om raptiåret startet utmerket, var r&b-starten enda sterkere. Til dags dato har verken Michael Archer selv eller andre overgått denne platen. Allerede i tiårets første måned kom denne dampende, eventyrlystne og smektende soulbomben i butikkene. Alt skulle bli målt etter den i årene som fulgte. Maxwell, Antony Hamilton, Mary J. Blige, Amy Winehouse, Faith Evans, Kelis, Rahsaan Patterson, Hil St. Soul, Angie Stone, Dwele, R. Kelly, Beverly Knight, Musiq Soulchild, John Legend og flere andre leverte knallplater. Ingen av dem var i stand til å berøre Voodoos seige, smakfulle, skitne, strøkne musikk. Takk og lov hadde jeg gjennom nesten halvparten av tiåret mulighet til å spille så mye jeg ville av dem alle, først i radioprogrammet Dirtybags, deretter i mitt eget Snadder på Radio Nova hver søndag. Tiårets favoritthobby.
Komposisjon, produksjon, instrumentering, arrangering og alt ved Voodoo er ubeskrivelig og fullendt. At D’Angelo ble feit og fortsatt ikke kommet med noen oppfølger er overhodet ikke merkelig når han har hatt denne (og videoen til ”How Does It Feel” – han skal ha trent hardt før han stilte kliss naken i den) bak seg.
Mot slutten av samme år kom forresten også Sades Lovers Rock. Enda en favoritt, en av de største. 10-tallet har mye å leve opp til.

Siri Narverud Moen

Radioreporter/Anmelder

Jeg var der: LCD Soundsystem på Blå, 14. august 2004 (konsert)
I was there… In the summer 2004… When Oslo queued up to let James Murphy beat our brains out… Jeg kunne sagt at begge albummene til LCD Soundsystem – og ikke minst gjennombruddssingelen ”Losing My Edge” (2002) – har definert møtet mellom rock og dansemusikk på 00-tallet. Men for meg var det å være tilstede da James Murphy med fullt band spilte en av tidenes beste konserter på Blå ved Akerselva størst. Mens vi sto og poga til diskopønkrytmene, drivende våte på første rad, sto det én svenske bakerst og klagde på lydnivået. Lyden var helt konge, men det var høyt! Hvis jeg noen gang utvikler øresus, vil jeg velge å tro at jeg ofra hørselen i et tettpakka, viktig øyeblikk i klubbmusikkens livehistorie i Oslo.

Peaches: The Teaches of Peaches (album, 2000)
Peaches satte standard for noe jeg tror vi fortsatt ser hos en masse frekke pop-/disko-/dancejenter. Ville Lady Gaga vært så gaga uten Peaches’ rosa hotpants ti år tidligere? Neppe. Hiten ”Fuck the Pain Away” funker fortsatt på dansegulv – og til forplay. Produksjonene var enkle, råe, men dønn definerende.

Arcade Fire: Funeral (2004)
Døden kler indie! Før Arcade Fire tok opp tråden, var det islandske Sigur Ros som lagde musikk fra grensa til det hinsidige. Iløpet av mange flotte turer til Island for å høre ny musikk ble jeg også introdusert for slagordet ”Den som frykter døden, setter ikke pris på livet. ”Til tonene av Arcade Fire bar TV-serien Six Feet Under bud om hvor mange vampyrer, engler og dauinger som skulle prege underholdningsindustrien etterhvert. Med begravelsestemaet, hinsides (!) vakre sanger og et av de flottest sammensatte albummene jeg eier, var jeg helt i denne kanadiske storfamiliens vold.

Justin Timberlake: FutureSex/Lovesounds (2006)
Timbaland bestemte tiårets lyd kanskje mer enn noen andre, og på denne rike pop-plata tok Timba tydelige, bolde produsentvalg som var så riktig timet. Og: arven etter både Prince og MJ i en og samme person? Ja, jeg vil si Justin langt på vei klarte å kombinere dem her.

Amund Grepperud

Radioreporter

Radiohead – Kid A
Jeg sykla til nattåpne Platekompaniet søndag 1. Oktober 2000, og jeg brukte vanvittig lang tid på turen hjem igjen. Egentlig var den litt skuffende den første runden i discmanen, men innen jeg kom meg i hus hadde jeg blitt forbløffa og overraska gjentatte ganger. Jeg oppdaga en ny musikkverden den natta.

Broken Social Scene – You Forgot it in People
Plata som gjorde den mellom 8 og11-manns/kvinne sterke gjengen, til mitt nye favorittband over natta. Støy og ståk, fred og skjønnhet. Krass gitar og blås blanda med slepen vokal. Høye topper og dype daler. Broken Social Scene er den ultimate alternative supergruppa fra 00-tallet.

The Unicorns, live i Sydney, Australia
I 2004 farta jeg rundt i Australia og sørøst-asia på et kulturstudie. Det ble lite studier og mange musikkopplevelser, og høydepunktet var å se en av de aller siste, og muligens en av de beste konsertene The Unicorns noen gang gjorde. Hvorfor det spruta såpass både på scenen og gulvet er jeg usikker på, men tror det hadde noe med at det var fri aldergrense. Noe jeg ikke la merke til før gutta spurte om alle som var myndige kunne rekke henda i været. Det var det ingen, bortsett fra meg som gjorde.

Beck – Sea Change
Akkurat som Njål, hadde jeg stor sans for menn med molefunkene øyne og kassegitar i fanget på starten av dette tiåret. At Beck Hansen skulle levere en av de definerende platene innen nyere singer/songwriting, kom som en liten overraskelse. Men mannen kledde kjærlighetsorg bedre enn det som egentlig er lov, og plata er fortsatt soundtracket på slitne søndager.

Internett
Kanskje et litt enkelt valg, men jeg har hatt så store mengder musikalsk glede via weben dette tiåret, at jeg synes det bør få være med på lista. Nettbutikker, Myspace, Youtube, Urørt og torrents for nye lytteopplevelser jeg ikke kunne fått mange andre steder, en enorm infostrøm fra nyhetssider og blogger, diskusjoner på fora samt historietimer i musikkleksika. EDB tok over musikkverdenen dette tiåret, og jeg gleder meg til fortsettelsen.

Tags: Amung Grepperud, Animal Collective, Arcide Fire, At The Drive-In, Beate Grøndahl, Common, d'angelo, Internet, Kid A, LCD Soundsystem, Original Pirate Material, Pass It, Peaches, Pixies, Rocky Erckson, Roskilde, ruben gran, Siri Narverud Moen. Radiohead, the Streets, The unicorn