Van Morrison skapte halsklump i en time, Yeasayer innfridde nesten. Ubeskrevne blad på SXSW skapte to nye, svært lovende favoritter.

New York-bandet Yeasayer vet vi allerede er gode. De som fikk oppleve dem på John Dee tidligere i år vet hvordan dét var, vi som har begeistret seg over albumet All Hour Cymbals siden i fjor, vet at de i hvert fall mer enn duger på plate. Fallhøyden er imidlertid stor når albumbuzzet på nye band skal måles mot livesettingen.
På La Zona Rosa denne kvelden viser Yeasayer det brede spekteret de også gjør på plate. Som et Pink Floyd for danseglade anno 2008, oser de av energi, med en frontfigur av den spastiske, krakilske typen. Han synger fantastisk, også når de tyr de forhåndsinnspilt vokal eller instrumentering. Dét spiller imidlertid ingen rolle, når det først låter fett. For det gjør ikke det hele tiden. De spiller godt, strekker seg langt utover publikum, men fremstår noe urutinerte i alle sine ambisjoner. Likevel; spenstige nok til å få indiekidsa til å ty til spektakulær world-dansing, og til å glede oss til de spiller på Hove med noen flere konserter bak seg.

Wax Fang gikk jeg til Maggie Mae’s i Austins berømte 6th street for å overvære uten annet enn én lovende låt i øret. Kentucky-trioens ekstremt hardtslående, men drivende trommis, vokalist Scott Carneys nestenskrålete, kraftige stemme og en langhåret bassists enkle, men effektive during, dro smilebåndene mot skyene med en uventet indiemiks. De lener seg tidvis på 70-tallets psykedeliske jamming og 60-tallets folkrock, men med samtidig, indierock med anslag av glam i fokus. Rart navn, bra liveband. Albumet Black and Endless Night neste.

[youtube 0qAd39x_2-w]

Onsdag kveld i Austin skulle vise seg å avsluttes med enda en trio. Mens Lemonheads avsluttet noen meter bortenfor, gikk de tre San Fransisco-damene i Von Iva på scenen i Spiro’s bakgård med en type musikk som balanserer på kanten mot det rånete, men holder seg godt innenfor gladgrensa.

Utstyrt med en minimalistisk, hardtslående (igjen!) trommeslager, en bunke eldre, analoge tangentinstrumenter og ikke minst Jillian Iva på sang, leverte de festivalens så langt morsomste sett. Hei! – de låter bra, men det blir moro når Jillian er rett i hælene på The Gossips Beth Ditto hva vokale kvaliteter angår, og musikken deres er omtrent like deler disco, punk, soul og eldre tungrock. Det skulle både forundre og skuffe meg om ikke dette intense tresset blir å høre mer fra fremover. Øyafestival-representanter ble observert i de noe tynne publikumsrekkene. Vi krysser fingre for gjensyn i Middelalderparken i august.

[youtube m28ZUZNemcc]

Tags: SXSW