Trondheimsfestivalen Pstereo fikk som første arrangør holde storformatskonserter på Marinen ved Nidarsdomen. Med tidvis frisk booking og et nesten knirkefritt arrangement framstår Pstereo dagen derpå som en stolt konfirmant.

Fredag

Det første som slår deg når du trasker ned på æreverdige Marinen ved domen, er: Hvorfor er ikke dette gjort før (og i løpet av de neste to dagene overhører jeg da også minst 10 andre som sier akkurat det samme). Det neste som slår deg, er at hvis du står ved ølteltet midt imellom de to største scenene ved elvebredda, så både ser og hører du begge helt ok. Praktisk hvis du har tenkt å bli veldig full, men poenget er altså at festivalen er tett og effektiv – her går du ikke glipp av mye.

Men nok logistikk. Vi er her for musikken, og en kjapp titt på programmet sier at bookingansvarlig Kim Aaslie har fått mye for pengene (som er i overkant av 1,5 millioner kroner). En blanding av framadstormende, unge menn og etablerte, eldre menn dominerer programmet – uten at det virker alt for seift, eller påtrengende schizo.

Det første bandet jeg får med meg er Lukestar – og jeg har vel egentlig ikke så mye å legge til det som allerede er sagt i denne bloggen om Truls Heggero og den fantastiske falsetten hans. Når både mann og band er hundre prosent tilstede når de spiller, kan de få enhver halveis ned i knestående.

Neste på vårt program er veteranene i Múm. Kanskje ikke verdens sprekeste booking, men likevel noe som kunne blitt et hyggelig gjenhør med islandske helter fra millenniumsskiftet. Bandet sliter dessverre med tekniske problemer, og selv om de småsjarmerende beklager, blir de tydelig satt ut. Og det fortsetter de å være langt ut i konserten – de klarer iallfall aldri å sende noen energi i min retning, og dermed er vel ordet «småpent» det beste adjektivet jeg kan trekke fram. «Kjedelig» er mer treffende.

Om Múm skuffer en smule, så gjør slett ikke neste band det. Og før jeg begynner å skryte av New York-bandet Shy Child, så må jeg først ta av hatten for særs sprek booking av et band som først og fremst får gjenkjennende nikk i USA og UK – og slett ikke i bartebyen. Det er modig å sette en så å si ukjent elektronikaduo på hovedscenen seint på kvelden. Men det er også lurt, skal det vise seg. (og dette er gjerne et hint til Øya-festivalen, som f.eks. har satt både Hot Chip og !!! på scenen midt på lyse sommerdagen.) For Shy Child leverer som et rent helvete, og at to små menn kan være så store på en scene – og ikke minst levere en så kompakt vegg av lyd – går ikke upåaktet hen hos trønderne. Det danses, det vugges og det glises bredt blant på forhånd intetanende festivalgjengere. For undertegnede var dette utvilsomt årets festivalhøydepunkt – uansett festival. (Og vit at jeg var en smule skeptisk på forhånd ut fra låtmaterialet. En liveframføring som har styrka låtene så godt som dette kan jeg ikke huske å ha sett siden The Gossip på Hove i 2006.)

Bare så det er sagt: Shy Child er min heiteste liveanbefaling for øyeblikket. Se dem hvis du får sjansen! (Og se vårt intervju med dem i P3tv.)

Nest siste konsert for kvelden blir – i stedet for sikkerstikket Datarock – det episke synth-industibandet Bitch Cassidy. Og nå skjønner selv jeg at ordene «episk», «synth» og «industriband» av mange ikke nødvendigvis oppfattes som en anbefaling. Men denne gjengen er hakket hvassere en de aller fleste det er naturlig å sammenligne med. Bitch Cassidy er en godt gjemt perle, med en ukuelig vilje til å ikke koble seg til Interwebben, og dette er ikke tilfeldig. Som vokalist Andreas Elvenes sier: – Vi gjør det på en annen måte. (Hvis navnet virker kjent, kan det være fordi Elvenes også er keyboardist, 2.-vokalist og medlåtskriver i The School.)

Men det viktigste trumfkortet til Bitch Cassidy er, Myspace eller ikke, stemmen til Elvenes. Mannen er skolert operasanger, og Norges kanskje dypeste røst (Sivert Høyem: Who’s your daddy?) skriver i tillegg dystre, smådepressive synth-låter. Heldigvis uten å bikke over i det patetiske. Det leveres gåsehud til alle mann – og dame – i det lille teltet på bastionen, og eneste skår i mine ører er en gitarlyd som høres litt vel tungmetallisk og 80-tallsaktig ut sammen resten av arangementet.

Som avslutning på kvelden får vi et gjensyn med bob hund, og i motsetning til Múm tidligere på dagen, blir dette et svært så hyggelig møte. Jeg kan, hvis jeg vil, innvende at bandet bak vokalist Thomas Öberg kanskje ikke spruter av vitalitet. Men det gjør ikke så mye så lenge Öberg har nok saft i kropp og hode til å egenhendig invadere Trondheim. Konserten blir derfor ei god avslutning på en festivaldag som kommer til å få ei side i minneboka mi. Mest som sagt på grunn av Shy Child.

Lørdag

Kombinasjonen av at jeg har andre oppgaver på ettermiddagen, og at store deler av programmet ikke er hundre prosent etter mitt hjerte (som banker hardere for indie og elektronika-aktige saker enn det gjør for tyngre rock), gjør at jeg bare rekker tre konserter denne kvelden. Heldigvis er det innenfor de nevnte sjangerne Pstereo treffer best programmessig, og fanger opp «ze zeitgeist» best. Jeg er iallfall mer enn klar for å se både Metronomy og Casiokids – som begge spilte på Øya – igjen.

For de som ikke fikk med seg Metronomy i Oslo forleden – og de er det veldig mange av – så leverer bandet passe skranglete, naiv, og samtidig innimellom ganske hard elektro/rock. (Sjekk for eksempel ut låta Radio Ladio på Myspacen deres.) For undertegnede er det få ting som gleder mer enn å se skikkelig hardkjerne-nerder som med store mengder musikalitet og overraskende arrangementer utfolder seg på en scene, og med en særegen sceneframtoning som kan minne om et ungt Datarock, så er det duket for en tidlig dansefest foran scenen. (Og jeg registrerer også tidligere nevnte Shy Child, Lo-Fi-Fnk og store deler av Casiokids blant publikum.) Det eneste å utsette på konserten, er en nesten abnorm vegg av diskant (som jo burde være teknikernes domene). Siden jeg har glemt de obligatoriske øreproppene hjemme, er årets første øresus en tvilsom bonus.

(Metronomy har forresten også en rekke sterke remikser av andre artister i omløp. For eksempel denne.)

Casiokids, som for meg var et av høydepunktene på Øya i år, stilte opp på samme scene én time etter at Metronomy gikk av, og ryktet om bandet har tydeligvis spredt seg til Trøndelag også (en topp konsert på Storåsfestivalen for tre uker siden hjalp nok mye), og med flere folk utenfor enn inni teltet straks etter konsertstart ble det en tett og veldig fin stemning. Det at bandet denne gang stilte uten (det fantastiske) figurteateret de hadde med på Øya (og andre konserter) la heller ingen demper på stemninga, men førte kanskje til en ennå mer intens kontakt mellom Kids og publikum. Det er ingen tvil om at Casiokids på ganske kort tid har utvikla seg til å bli et veldig potent liveband, og det skal overraske meg mye om de ikke får en viss undergrunnssuksess utenfor Norge om kort tid. (De slipper singel på kredlabelen Moshi Moshi i England i høst – Grønt lys i alle ledd - så følg med!) Jeg har sett bandet tre ganger på kort tid nå, og hver gang har de utløst publikums-eufori. Nok et høydepunkt på festivalen.

Kvelden avsluttes så klart med Dumdum Boys, og som Prepple Houmb sier etter første låt: «Dette har vi ventet på i 200 år!». Han refererer da til å spille på den til nå rockubesudlede Marinen, så klart. Ser vi bort fra fra fulle 49-åringer som skriker «Splitter Pine» mellom hver låt, og at basskassene ved scenekanten virker underdimensjonerte når tusenvis av mennesker samler seg foran den største scenen, slik at det store trøkket uteblir, så leverer veteranene et sett som tydeligvis beveger folket. Det skader heller ikke stemninga at festivalområdet bader i månelys, og har henholdsvis elv og Nidarosdom på hver sin side av sletta, så dette blir nesten bokstavelig talt en gåtur i parken for Dumdum, og for veldig mange – virker det som – en fantastisk avslutning på en nesten overraskende velsmurt og idyllisk festival. Undertegnende er uansett mer imponert av det siste enn av opptredenen til et Dumdum Boys som helt tydelig begynner å trekke på årene.

Nå krysses fingrene for at naboklagene fra Geriatric Park på den andre elvebredden ikke setter en stopper for gjentakelse.

Se bildegalleri fra festivalen her.

Tags: bitch cassidy, bob hund, Casiokids, DumDum Boys, Lukestar, metronomy, Múm, pstereo, shy child