Mew: No More Stories/Are Told Today/I’m Sorry/They Washed Away//No More Stories/The World Is Grey/I’m Tired/Let’s Wash Away

[Columbia/Sony]

Mew – her fra Øya '09. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3

Mew beveger seg fortsatt helt øverst i rockens oksygenfattige strøk, men manøvrerer stødigere enn noensinne.

Selv en klokke som har stoppet viser riktig tid to ganger i døgnet. Dette er ikke bare banal livsvisdom (det også, naturligvis), men også en mulig forklaring på hvordan denne nærmest demonstrativt lite tidsriktige danske trioen har vunnet emosjonelt anlagte rockehjerter verden over. Mew har identifisert et behov de fleste som bryr seg om musikk kjenner på fra tid til annen; nødvendigheten av å la seg drukne i endeløse hav av romantisk ladet, drømmende støy. Let’s wash away.

Men la oss se bort fra aborten av en albumtittel; den er tross alt ikke spesielt mye mer åndssvak enn verken Frengers eller And The Glass-Handed Kites. Den dødelig raffinerte og underlig hektende “Introducing Palace Players” er allerede sikret en solid plassering på min liste over årets låter, og med påfølgende ”Beach” og ”Repeaterbeater” er grunntonen slått an: Dette er lyden av et band som er fullt klar over sine styrker, men som like fullt har erkjent at det er tid for å tilføre sine paradisiske visjoner en tiltrengt dose sekulær slagkraft. Mer samtidsfølsomme enn på den tropiske flørten ”Hawaii” kan jeg ikke huske å ha hørt dem, og denne relativt beskjedne justeringen gir seg store og positive utslag gjennom en hel plate.

Spiller du åpningskuttet “New Terrain” baklengs, vil du få høre ”hemmelige” ”Nervous” – en sang som (i likhet med det opprinnelige sporet) verken er god eller dårlig, men snarere illustrerer et ikke ubetydelig problem som fortsatt knytter seg til Mew fem plater ut i karrieren; de har en tendens til å la låtene flyte av gårde på dønn vakker, men til syvende og sist nokså melodifattig atmosfære. Eteriske vokallinjer og klangdruknede gitarvegger er ikke nok til å gjøre en låt som ”Cartoons & Macramé Wounds” interessant i overkant av sju minutter, og de små intermessoene som bryter opp kontinuiteten i albumet forstyrrer fremfor å utdype.

No More Stories… er like fullt danskenes beste album så langt – by far, som de sier der nede – og særdeles velegnet for konsentrert nytelse, om enn i sporadiske doser, utover høsten.

Marius Asp

Tags: anmeldelse, marius asp, mew, No more stories Are told today I'm sorry They washed away No more stories The world is grey I'm tired Let's wash away, plate