Konsert: PJ Harvey og John Parish, Rockefeller

Polly Jean Harvey og John Parish

Hva gir man en hengiven fanskare som har fått alt? Man gir solid faen og treffer godt.

Det er en kjent sak at et band skylder sitt publikum det beste de kan gi, men at dette ikke nødvendigvis er det publikum på forhånd hadde ønsket seg. Polly Jean Harvey og John Parish har tatt sitt nye album på veien, og publikumsfavoritter, slagere og evige klassikere fra PJs karriere ligger hjemme i en skuff. Kan vi akseptere det?

Selvsagt kan vi det. PJ Harveys plass som premissleverandør for kvinner i rock er meislet i stein. Uten forkleinelse av noen av hennes forløpere var det Harvey som vrengte oppfatningen om jenters plass i rocken fra jeg kan også til jeg kan noe som ikke du kan. Et ikon fra starten, og med en status som aldri har bleknet, samme hvilket lydbilde hun velger for sitt neste album. Vi vil helst at hun skal gjøre akkurat som det passer henne.

John Parish har gode evner som samarbeidspartner, men som vanlig når det er snakk om multiinstrumentalister lider platene med PJ og JP tidvis av et uferdig preg. På den andre siden er det et eksperimentelt uttrykk som gir en egen skeiv logikk til låter som ellers kunne blitt anonyme. Han leverer musikken og PJ gir han stort sett som fortjent, oppfinnsomme akkordrekker og vakre fullendte låter får inspirert og sikker melodiføring, vimsete og repeterende får lett poetiske eller masete løsninger.

I kveld får vi et band som selvsagt er helt upåklagelig, der spesielt trommis Jean-Marc Butty utmerker seg ved å være oppfinnsom og mektig. Resten av bandet, pene i tøyet og med hatt (Eric Drew Feldman har komplett urmaker-look), foredler partier som virker prøvende på plate ved å tilføre et mer bestemt uttrykk.  De møter et Rockefeller på sitt beste. Publikum er lydhøre, og lyden er god.

Det er ikke akkurat noe autoritært over Polly Jean Harvey, men hun regjerer selvsagt lokalet. Som scenepersonlighet er hun fjellstø og elskelig, tryggheten hennes er smittende nok til at selv de som ikke kjenner igjen låtene blir overbevist om at de har fått det de kom for.  Mye av materialet har nok hatt godt av å bli innøvd for livespilling, ikke minst med tanke på PJs prestasjoner. Hun blir ikke ett hakk mindre rå når hun har total kontroll, bare noen hakk mere overbevisende.

Krakilske og ubehagelige låter som «Taut» og «Pig Will Not» blir blant kveldens majestetiske høydepunkter. Falsettprøvelsen «Leaving California» forblir intens uten å bli plagsom, og de vakreste låtene blir svære. PJ poengterer sin egen rolle godt i «A Woman A Man Walked By/The Crow Knows Where All The Little Children Goes» der hun glefser «I want your fuckin’ ass» med selvfølgelighet og innlevelse, før hun danser under instrumentalpartiet, vel vitende om at dersom hun forlater scenen vil alt stå stille.

Neste gang vil hun sikkert gjøre noe helt annet. Det ser jeg fram til, men det er fint om hun tar med gitaren.

Jacob Krogvold

Tags: anmeldelse, john parish, P J Harvey, Rockefeller