PJ Harvey & John Parish - A Woman A Man Walked By
Kvinner, menn og monstrene mellom dem
PJ Harvey & John Parish: A Woman A Man Walked By [Island/Universal] Nå for alvor noe mer enn bare et sideprosjekt. Etter fjorårets flotte, uvanlig dempede PJ Harvey-utgivelse White Chalk har det britiske alternativ-ikonet atter kroket opp med produsent og kollaboratør John Parish, som hun ga ut den kompromissløse Dance Hall At Louise Point sammen […]
PJ Harvey & John Parish: A Woman A Man Walked By
[Island/Universal]
PJ Harvey & John Parish. Foto: MySpace
Nå for alvor noe mer enn bare et sideprosjekt.
Etter fjorårets flotte, uvanlig dempede PJ Harvey-utgivelse White Chalk har det britiske alternativ-ikonet atter kroket opp med produsent og kollaboratør John Parish, som hun ga ut den kompromissløse Dance Hall At Louise Point sammen med i 1996. Grunntonen er den samme; dette samarbeidet er Polly Jeans mørke, eksperimentelle lekegrind, løst lydregissert av Parish, men med klarere åpninger mot konvensjonell rock enn ved forrige korsvei.
Åpningssporet “Black Hearted Love” er, tross en (i dette selskapet) noe forutsigbar tittel, et slags destillat av alt PJ Harvey har syslet med fra og med klassikeren To Bring You My Love og fram til i dag. Låten er ikke bare en ypperlig reintroduksjon til dette samarbeidet, men også mer umiddelbar enn noe på forgjengeren – det er som om de varslede, bekmørke skyene i horisonten rikker seg en liten millimeter.
«Black Hearted Love»:
[youtube IWrfLhX964I]
De er imidlertid tilbake i fullt monn, både melodisk og lyrisk, på låter som påfølgende ”Sixteen, Fifteen, Fourteen” og ”Leaving California”; særlig sistnevnte (som ikke er en Led Zeppelin-cover) balanserer dissonans og lumre tekstlinjer mot partier som kun kan kalles svimlende vakre. Dette er sanger som sammen med ”Passionless, Pointless” ville passet utmerket på Harveys ferskere soloutgivelser, men som i denne sammenhengen – flankert av tittelsporet og brutale ”Pig Will Not” – for alvor peker på hva John Parish tilfører hovedpersonen av rått overskudd og gnist.
Det skisseaktige, luftige og uferdige kan ofte være en fruktbar kunstnerisk innfallsvinkel, ikke minst når to artister møtes for å utforske og kartlegge et musikalsk fellesrom. På A Woman… trekker imidlertid dette låtskriverutgangspunktet ned partier av albumet – særlig ”April” og ”The Soldier” unnlater å gjøre inntrykk som annet enn bortkastede muligheter; monumenter over sanger som kunne blitt majestetiske i en mer gjennomarbeidet og egenrådig form.
Dette er likevel langt mer enn noe hvileskjær i noen av de respektive katalogene, tross kort spillelengde, og anbefales ubetinget til fjols – dere finnes, jeg vet det – som måtte mene at PJ Harvey har blitt for mjuk på sine eldre dager.
Marius Asp
Tags: A Woman A Man Walked By, anmeldelse, john parish, PJ Harvey, plate
At «PJ Harvey har blitt for mjuk på sine eldre dager» synes jeg vel ikke men disse skivene med henne og John Parish er de eneste jeg ikke kjøper, synes igrunnen de er ganske intetsigende og kjedelige.
(PS: Det er underlig å lenke avatar til hjemmesiden til Gravatar, normal praksis er å lenke til hjemmesiden folk oppgir i URI feltet.
PPS: Hvordan er det meningen man skal kontakte Lydverket, er det kun via info@nrk.no?
når jeg klikker på «Om» i hovedmenyen over forventer jeg å finne kontaktinfo der men det står kun: «Redaksjonen:».
Nå er jeg vant med at hele nrk.no ser ut til å være skrudd sammen av en sivilarbeider på Ritalin med MS Frontpage og en kopi av «Lag ditt eget sted på verdensveven på 1-2-3″ men alikevel…)