En åpenbaring av en konsert på Øya i 2005 ble etterfulgt av et meget lovende debutalbum. Wolf Parade var lenge det neste store amerikanske indiebandet, men rotet det litt til for seg selv på det blodfattige og ufokuserte andre-albumet, At Mount Zoomer. Visstnok like vanskelig for bandet å spille inn som det var for meg å høre på.

Siden da har synthist Hadji Bakara droppet ut til fordel for satsning på akademia, og foruten å være Wolf Parades første album som kvartett, er Expo ’86 også første gang forhenværende Hot Hot Heat-gitarist Dante DeCaro har vært aktivt med i låtskrivingsprosessen. Tittelen henspiller på verdensmessen i Vancouver i 1986, et felles referansepunkt fra barndommen for samtlige, uten å ha noen større konseptuell betydning. Kanskje vitner den likevel om en større grad av samhold og enighet i bandet, som låter mer fokusert enn sist.

Da snek det seg inn en ekkel mistanke om at Spencer Krug og Dan Boeckner sparte sitt beste materiale til sine respektive sideprosjekter (Krugs Sunset Rubdown og Swan Lake, Boeckners Handsome Furs), nå er det snarere som om de to rivalene kniver om hvem som er den beste låtskriveren. Resultatet er et gnistrende godt toppnivå, utelukkende til lytterens fordel.

Expo ’86 er nemlig langt ifra så fragmentert som man skulle tro, og er pakket inn i et skranglete, men fortettet lydbilde som kler låtmaterialet utmerket. Atmosfærisk og detaljert, med rom for både fordypning og umiddelbare gåsehud-øyeblikk.

Det siste er det i førsterekke Boeckner som står for. Som vokalist er han skjør og bevrende, nonsjalant og insisterende, en tynn liten mann med nervene utenpå kroppen, men fremdeles med naturlig autoritet. Med «Golden Age» og «Ghost Pressure» sørger han for albumets soleklare høydepunkter, begge spretne og nevrotiske, i krysningspunktet mellom new wave, glam og garasjerock, Arcade Fire møter The Cars. Orgeldrevne «Pobody’s Nerfect» er mye bedre enn tittelen skulle tilsi, gir positive Springsteen-assosiasjoner og byr på en herlig gitarsolo.

Krug er ikke mye dårligere, og står både for den forrykende åpningslåta «Cloud Shadow on the Mountain» som drives frem av dundrende jungeltrommer, indianerkoring og ekkodrenerte postpunk-riff, samt «What Did My Lover Say?» hvor DeCaro gjør fine ting med gitaren som får meg til å huske hva det var jeg faktisk likte med Hot Hot Heat. Sistnevntes betydning i bandet bør ikke undervurderes, ei heller at de har en drivende dyktig trommeslager i Arlen Thompson.

For det er nettopp disse to som redder det i land når det begynner å gå på tomgang. Intetsigende spor som «Palm Road», «In the Direction of the Moon» og «Two Men In New Tuxedos» frarøver albumet toppkarakteren, men Thompson og DeCaro yter maksimalt selv når Boeckner og Krug skriver låter på autopilot, og gjør sitt til at Expo’ 86 likevel blir stående igjen som bandets mest helstøpte album.

Wolf Parade har alt man bør forvente av et bra indierockband, nerve, sjel, intensitet og tidvis strålende meloditeft, de er rett og slett et prakteksemplar av arten.

Glenn Olsen

Tags: anmeldelse, Expo 86, Glenn Olsen, Lydverket, plate, Wolf Parade