Gucci Mane - The Appeal: Georgia's Most Wanted
På godt og dumt
Den største faren ved å være en ignorant rapper, er – nettopp – at man er en ignorant rapper.
Etter fem år med independent-utgivelser, mixtapes, en rekke sammenstøt med Young Jeezy, en påfølgende henlagt drapssak og en behørig omtalt Bart Simpson-chain fikk endelig Gucci Mane en majorlabel-deal i 2009 av Warner Bros.
Men udisplinerte herr Mane røyk inn i buret igjen akkurat i det The State vs. Radric Davis traff platesjappene, og albumet gjorde det – blant annet – derfor ikke mer enn hederlig, på tross av at blant annet Diplo (og dermed en haug med hipstere) hadde omfavnet den mumlende, ignorante Georgia-rapperen. Rart hvordan manglende raffinement forveksles med autentisitet, forresten, og ikke minst merkelig hvordan ideen om autentisitet som en faktisk størrelse får folk som i utgangspunktet knapt har hørt om Young Jeezy til å trykke Gucci Mane til både bryst og blogg. Nuvel.
Oppfølgeren The Appeal:Georgia’s Most Wanted slippes altså knappe åtte måneder etter debuten, og følger det samme opplegget Gucci Mane har kjørt hele veien – tett, tidvis idiotisk, tidvis hysterisk festlig mumlende trap rap, swag rap, ign’ant rap eller hva man nå måtte kalle folk som utelukkende rapper om penger, våpen, biler og eget og andres underliv. Og det er ingen tvil om at når Guccis lite subtile tekster og ad hoc-delivery treffer, som på «Making Love To The Money» og «Dollar Sign» (hvor Gucci mener «I’m so fucking paid I just bought the dollar sign), så treffer de knallhardt.
Fem-seks av de andre av de seksten sporene holder også jevnt høyt nivå, og låter som «Little Friend» med Bun B, «Trap Talk» og Swizz Beats-bangeren «Gucci Time» opprettholder Guccis tilrevede momentum. Gutten tar definitivt kjernepublikummet på alvor på denne utgivelsen, for å si det pent, og styrer stort sett unna de største blemmene i første del av albumet.
Men så er det som kjent visse farer ved å være ignorant rapper. Som for eksempel at man er ignorant rapper. Før en veit ordet av det har man gjort en grusom låt med Ray J («Remember»), fått en top notch låt ødelagt av presidentkandidat Wyclef («Odog»), og blitt overkjørt av Nicki Minaj på en Pharell-produksjon som man hadde unngått dersom man hadde en viss innsikt i hva man dreiv med. Det har åpenbart ikke Gucci, noe som altså viser seg å være både forsida og baksida av medaljen.
Eller, i kortversjonen: The Appeal: Georgia’s Most Wanted, er enda et bevis på at herr Mane nesten klarer å lage et ordentlig sterkt album.
Andreas Øverland
Tags: andreas øverland, anmeldelse, gucci mane, Lydverket, plate, Swizz Beats, The Appeal:Georgias Most Wanted
Heter det ikke «på godt og vondt?»
Jo. Øverland er helt loco.
Hehe
musikk skal gi deg noe. hva gir dette? irritasjon?
Jo, det er et ordspill fordi det handler om en uvitende rapper. smart, ikke sant?
«Ignorant» oversettes med «uvitende» på norsk, selv om det ikke høres like tøft ut
Ignorant er del av det norske språk, og derfor synonymt med uvitende.
For de «anglifiserte» kanskje. God norsk der det er mulig er å foretrekke.
Eller: god norsk er å preferere der det er possibelt
Haha, dette må være noe av det mest latterlige jeg har sett i kommentarfeltet på årevis!
Jeg kan ganske raskt avklare for deg at ‘ignorant’ er en bøyning av ordet ‘ignorere’. Sistnevnte ord er faktisk ekstremt inkorporert i det norske språk via sedvane. Orginalordet stammer fra latinsk, og er ikke anglo.
Jeg elsker virkelig sånne som deg. Dere forsøker konsekvent og iherdig å rette på en forfatter, og kommer til kort. Det må da virkelig være flaut…?
Haha, en grundig nedsabling det der får’n si.
10 internets går til herren med eksptertise i lingvistikk!
O.G: Det heter Godt norsk. Forøvrig har jeg levd såpass lenge at jeg ikke lar meg lure av drittmusikk, selv om en eller annen hipster påstår at det er bra. Håper karmaen tar denne fjompen til slutt. Takk for meg.