Jay Reatard: Watch Me Fall

[Matador/Playground]

Jay Reatard takler storselskapspresset ved bøye av punken sin mot det mykere, med blandet resultat.

Han gjorde seg for alvor kjent med albumet Blood Visions (2006), og siden den gang har hans eksplosive, pop-fokuserte garasjepunk fått utvikle seg gjennom en mengde singelutgivelser og -kompilasjoner; alt dette har bygd opp mot Watch Me Fall, hans debut på et stort selskap.

Han har alltid vært en artist som har gått hardt ut, både verbalt og på scenen, men det virker som om han har vært usikker rundt det å slå gjennom, noe man også kan tolke ut fra albumtittelen og, (om man legger godsiden til) det duknakkede albumcoveret.

Musikalsk har han uansett på Watch Me Fall gått mykere til verks enn hva man skulle tro; fuzzboksen får selskap av  akustiske gitarer, flere refreng har ABBA-koring og enkelte låter («Nothing Now», spesielt) lefler tungt med glam. Mye av dette fungerer ikke spesielt bra, det virker for lettvint og nølende, for det er når han er kjapp, bitter og  fandenivoldsk at han er på topp: Her snakker vi en artist som er best når han lager låter som varer rundt eller under 2:20.
Singelen «It Ain’t Gonna Save Me» er mer slik man kjenner ham:

Han er på vei mot noe stort, Jay Reatard, og på en god dag («Wounded», «Rotten Mind», «It Ain’t Gonna Save Me» og albumbeste «Faking It») er han 2000-tallets Buzzcocks. Til neste gang bør han tørre å knuge om sin gamle punknerve noe mer, men beholde produksjonen og sin velutviklede popsans. Vi er enda flere som venter at han skal skape noe virkelig stort etter dette.

Jørgen Hegstad

Vil ellers anbefale alle på det sterkeste å følge mannen på twitter, for mange.. snedige innblikk i en kommende stjernes hverdag og tanker.

Tags: jay reatard, plateanmeldelser, Watch Me Fall