«Conan«. Det er tilsynelatende ganske tåpelig å kalle bandet ditt opp etter Robert E. Howards fantasyfigur Conan The Barbarian, som – ærlig talt – uheldig nok er mest kjent som en Schwarzenegger-karakter. Nettopp derfor er det få musikalske uttrykk som ville kunne forsvart et sånt navnevalg. Uten å dvele for mye ved det: du kan jo forestille deg et skjørt og skranglete indiepopband fra Brooklyn oppkalt etter barbaren.

Liverpool-trioen har imidlertid flere gode kort klare til å forsvare denne dåpen. For det usannsynlig seige riffet som åpner «Hawk As A Weapon» gjør det klart at Monnos er et album der det stadig nikkes trofast mot den tjallbefengte dommedagsmetallscenen som tok sted på de britiske øyer og USAs vestkyst på 90-tallet.

Fra og med det øyeblikket, nøyaktig fjorten sekunder inn i skiva, er det åpenbart at disse 40 minuttene primært lar seg nyte om man kjenner at kroppen koker av gledesrus over uhøytidelige krigs- og middelalderreferanser («Battle In The Swamp»), håndtegnet syttitallsflørtende coverkunst, kampropvokal – og en gitarlyd som opererer i et åndssvakt lavt frekvensregister.

For selv om Conan ikke har noe mål om å skjule at de har skiver fra Sleep, Electric Wizard, High on Fire eller Acid King i platesamlingen, ligger det noe svært tiltrekkende i disse buldrende, kolossale og basstunge riffene, som på mange måter får dem til å låte noe tyngre enn sine forbilder. Særlig i okkulte «Headless Hunter» blir det lett å tenke seg Conan som et langt mindre selvhøytidelig og mer låtorientert Sunn O))).

Uansett hvor stor tungmetall-fan du skulle være er det vanskelig å lyve på seg full konsentrasjonsevne gjennom hele album med blytunge, saktegående seks-til-ni-minutters-låter. Og det er her ambientflørtende «Golden Axe» virkelig får skinne midtveis i Monnos, som et styggvakkert og dvelende øyeblikk mellom to brutale slag.

Kort fortalt er Monnos et album som verken forsøker å sette nye grenser for doom metal-sjangeren eller å ta uttrykket for seriøst; dette er  et av de bedre og mest vellydende tilskuddene til seigmetallen på en god stund, verken mer eller mindre. Og dermed en gave til alle tilhengere av ideen om at «»sakte» er kanskje ikke det nye «kjapt», bare et bedre alternativ».

Kim Klev

Tags: anmeldelse, Conan, doom & gloom, Kim Klev, Lydverket, Monnos, plate