Harrys Gym, Nationaltheatret

Harrys Gym. Foto: Ruben Gran, NRK Lydverket

Et av landets mest interessante popband svekkes av premierenerver og en overivrig rytmeseksjon.

Når var du sist på Nationaltheatret? Selv minnes jeg vagt å ha overvært en oppsiktsvekkende middelmådig oppsetning av Gengangere. Det eneste som holdt meg noenlunde våken var den russiske utvekslingsstudenten i nabosetet, som kompenserte for manglende norskkunnskaper ved å bla ivrig og høylytt i sin slitte, kyrilliskspråklige pocketutgave av Ibsens mesterlige arvesynd-drama.

Visuelt er det imidlertid lite å utsette på teatrets ærværdige hovedsal, ei heller som et bakteppe for elegant og egenrådig popmusikk. Harrys Gym er i disse dager i ferd med å ferdigstille oppfølgeren til sitt flotte debutalbum fra 2008, og bandet – for anledningen pyntet opp i hvite rysjeskjorter – brukte gårsdagens konsert som en prøveklut for de nye låtene, med rundt to tredjedeler av settet bestående av tidligere uhørte sanger.

Anne Lise Frøkedal har forlengst etablert seg som en befriende unorsk frontfigur. Hun skriver ukonvensjonelle melodier og kler dem opp i kjølig, ambisiøs drakt, med plenty av frekke detaljer luskende rundt i lydbildet. Men på Nationaltheatret, flankert av Susanne Sundfør som korist på et raust knippe låter, truer hun tidvis med å implodere under et insisterende – og til tider nokså slitsomt – perkussivt teppe som truer med å kverke både dynamikken og krispheten som preger bandets beste stunder.

De mange nye tilskuddene til katalogen antyder at bandet har gått i en mer dvelende og klanglig (og kanskje noe mindre hooky) retning, men det er fortsatt de alvorligere sidene av åtti- og nittitallets indie som utgjør grunnstammen i Harrys Gym. Spennet mellom 4AD og FM er mindre enn noensinne i 2010, og bandet hviler skinkene sine såpass trygt på hver av disse stolene at de kun unntaksvis  ramler ned i den uengasjerende glipen mellom dem.

Det skal bli svært spennende å høre disse låtene på plate, men i konsertsammenheng er det unektelig mer utadvendte og ferdigstilte gjengangere («Brother», «Attic») som gjør størst inntrykk.

Marius Asp

Tags: anmeldelse, harrys gym, konsert, Live, marius asp