Musikere hater på politikere
Timbuktu kaster ut Siv Jensen, Johnny Marr nekter David Cameron å være fan og Adele takker(!) Sarah Palin for suksessen.
Det er ikke noe nytt at mange musikere har en venstrevridd holdning til politikk. Så når politikere fra høyresiden prøver å beile dem, så kan det fort bli trøbbel.
Forrige uke rapporterte nettstedet 730.no om hvordan Fremskrittspartipolitiker, Siv Jensen, hadde kommet backstage etter en konsert med den svenske rapperen Timbuktu i Hemsedal. Det ville ikke Timbuktu ha noe av og skrev følgende om episoden på sin nettside:
«Jag fick höra att det kunde vara människor från Fremskrittspartiet i min loge (…) Jag bad då helt lugnt vakten att be dessa personer lämna platsen. Inte för att dom var berusade eller uppförde sig illa men av den enkla anledningen att jag inte på något sätt står för den politik som Fremskrittspartiet och Siv Jensen står för.»
Les: Timbuktu med massesøksmål og Timbuktu slipper singel på Pirate Bay.
Les: Norske rappere synger om attentat mot FrP-politikere.
Men Timbuktu er tydeligvis mer vennlig innstilt til vår statsminister fra Arbeiderpartiet:
- Jeg forbyr deg å like bandet mitt
Gitaristen Johnny Marr var ikke spesielt begeistret da Storbritannias konservative statsminister viste interesse for hans tidligere band, The Smiths. Han uttrykte sin mening via Twitter på denne måten:
‘
Den snart albumaktuelle, britiske sangeren Adele var også i politisk drama for et par år siden. Men hun mener selv at hun kom veldig godt ut av det. Adele avslørte nylig i magasinet Attitude (via Digital Spy) at Tea Party-politiker Sarah Palin er årsaken til sangerinnens suksess i USA, etter at de opptrådte i samme episode av humorprogrammet «Saturday Night Live«. Episoden var en seerhit og skapte blest rundt Adele sin musikk. Om møtet med Palin sier Adele følgende til Attitude:
- Jeg så ryggen hennes og trodde det var [Palin-imitator] Tina Fey. Og jeg elsker Tina Fey, så jeg ropte «Tina! Tina!» Hun enset meg ikke engang.
Palin skal så ha spurt om å få møte Adele.
- Mine homofile var i rommet og sa »hvis hun kommer inn så går jeg». Men hun overrumplet meg og sa hallo. Og jeg hadde et digert Obama-merke på puppen.
Noen av de mest politisk engasjerte artistene vi har i Norge er rapgruppa Gatas Parlament. De skal være med i helgas Melodi Grand Prix-delfinale og har gjort valgkamp ut av konkurransen.
Les også: Obama er hiphop-presidenten.
Tags: Adele, Backstage, Barack Obama, britisk statsminister, David Cameron, fan, frp, Gatas Parlament, Johnny Marr, sarah palin, Saturday Night Live, Siv Jensen, The Smiths, timbuktu, Tina Fey
Timbuktu? Må bare le. Makan til arrogant og uvitende klovn.
personlig synes jeg at forklaringen hans gav fullstendig mening. han er et resultat av et flerkulturelt samfunn og der går politikken til siv jensen og frp i andre retning – det kan ingen nekte for. det at han faktisk står for sine egne meninger, er ikke arrogant eller uvitende. det er bedre enn hvis han hadde sagt at han er imot frp’s politikk, for så og feste med siv jensen..
Arrogant og uvitende klovn? Høres ut som Siv Jensen.
Timbuktu-fyren er jo faktisk en aktiv politiker for de svenske sossarna. Det ble feks sterkt kritisert i Sverige at en politisk venstreaktivist som ham fikk et eget musikk-program på riks-TV midt under valgkampen i fjor.
Og sossarna i Sverige har lenge drevet mobbe og hat-kampanjer mot Sverigedemokraterna, så Timbuktu-fyren trodde vel han like naturlig kunne overføre tilsvarende hatkampanjer til Norge og mot det langt mer robuste FrP. Men slik politisk mobbing som funker i det autoritære Sverige, blir jo bare plumt her i Norge.
Gatas Parlament er jo en historie for seg selv, de to brødrene snobber arbeiderklasse men kommer fra et overklassehjem med to foreldre som er professorer. Og alle foreldrene til samtlige medlemmer i Gatas Parlament var faktisk aktivister i det stalinistiske AKP-ml. Red-diaper-kids kalles sådanne revolusjonære broiler-barn i USA.
Men for min del kan venstresiden bare ha poppen i fred (med all dens anarkisme, fyll, seksualisering, dopkultur og unge døde), så lenge den klassiske musikken forblir konservativ