Beskrevet av bandet selv som et mørkt lappeteppe av grusomhet, galskap og skrudd sex, er Darkly, Darkly, Venus Aversa Cradle of Filths niende studioalbum på nitten år, og byr altså ikke på noen radikal dreining bort fra britenes sedvanlige modus operandi. Ifølge sjefsynder Dani Filth er plata dessuten tenkt som et feminint motstykke til 2008s Godspeed On The Devil’s Thunder - forøvrig en ørliten formtopp i katalogen deres fra denne siden av årtusenskiftet – og har et konsept spunnet rundt demonen Liliths gjenoppstandelse som en guddom i det moderne samfunn.

Nevnte Lilith var forøvrig den første kona til bibelens Adam (altså før hele affæren med Eva og eplet), men utviklet seg til å bli en fyrrig femme fatale etter at ekteskapet gikk ad undas, og er en av de mer myteomspunnede kvinneskikkelsene fra de siste tusen årenes okkulte og religiøse skrifter. Som hovedprotagonist og konseptuelt midtpunkt på denne skiva kommer hun imidlertid ganske dårlig fra det, for verken hun eller musikken fremstår som spesielt demonisk, sexy eller sjokkerende, og de teatralske monologene Cradle of Filth har gitt henne er gjennomgående platte og uinspirerte.

«The Cult of Venus Aversa» innleder vekkelsesseansen med middelalderske strenger, og en høytidelig damestemme som kunngjør at hun, joda, ganske riktig, er Lilith, før bandet pøser på med doble basstrommer, kjappe taktskifter, mitraljøseriff, orkesterglam og et forrykende tempo. Låta er like stemningsmettet som den er klisjéfylt, men det lille som finnes av nerve og melodi synker raskt til bunns og drukner i det grandiose lydbildet - som likevel er relativt behersket sammenlignet med Filths tidligere eskapader eller Dimmu Borgirs symfoniske utskeielser av de senere årene, i utgangspunktet en positiv ting.

De påfølgende låtene gjør lite for å bryte opp i monotonien, og følger noenlunde samme oppskrift: pompøs orkesterintro, dramatisk damevokal, frenetisk gitarriffing, trommeskinn som piskes til underkastelse og innslag av vekselvis strykere og blåsere. Først det femte sporet, «The Persecution Song», skaper litt variasjon fra det generelle øset med et følsomt piano-parti og et medrivende riff, men snart setter bandet opp tempoet igjen. Dessverre, for denne plata hadde vært tjent med et mer dynamisk og variert låtmateriale.

For mens tidligere album stort sett alltid har hatt et snev av underholdningsverdi, variasjon og melodisk driv, er det mest overraskende aspektet ved denne skiva hvor sjokkerende uengasjerende og kjedelig den er. Med et hederlig unntak for Maiden-inspirerte «Forgive Me Father (I Have Sinned)», som i det minste har et snev av emosjonell snert og nerve (og dessuten en flott gitarsolo), smelter flesteparten av de øvrige låtene sammen til en gråsvart, grøtete materie pakket inn i et uforløst konsept som føles mer som en stiv tvangstrøye for bandet enn et stimulerende kreativt rom.

Mest av alt virker det som om Cradle of Filth er evig fanget i et valgets kval mellom kred eller kommers, og ikke riktig klarer å bestemme seg for om de vil være et ekstremt metalband eller et ekstremt symfonisk metalband. De ulike sjangervirkemidlene slår hverandre ihjel snarere enn å gå opp i en større helhet sammen, og Darkly, Darkly, Venus Aversa ender opp som et heller intetsigende kompromiss som verken vi eller bandet er tjent med.

Glenn Olsen

Tags: anmeldelse, cradle of filth, Darkly Darkly Venus Aversa, Glenn Olsen, Lydverket, plate