I sommer har to av hiphopens største aktører – da snakker vi både kommersielt og vektmessig – sluppet hvert sitt album hvor de er i førersetet. Lydverket oppsummerer hvordan DJ Khaled og Rick Ross har manøvrert troppene sine gjennom lange, gjestespekkede album.

DJ Khaled
We The Best Forever
(Cash Money/import)

Khaled, asså. Makan til type. Han hoier og skriker og kaster penger i været og skryter og danser. Det han gjør mindre av, derimot, er å produsere og rappe. Likevel er han en massiv innflytelse på alt som skjer på albumene hans, en slags hyperaktiv ringleader møter klassens klovn, og har skapt seg et breialt, større-enn-livet uttrykk som er like underholdende som Disney på julaften. Sjekk bare serfifiserte nyklassikere som «S On My Chest», «Out Here Grindin’», «I’m So Hood», «We Takin’ Over» og ikke minst monsteret «All I Do Is Win» fra Victory (2009). Formularisk og banalt, jepp, men også så voldsomt stort og klubbvennlig at det er vanskelig å ikke la seg rive med.

Slik gikk det for seg da Ca$h Money Records feiret signeringen av DJ Khaled

På We The Best Forever går han derimot litt på tomgang. Ikke bare har Khaled pusset litt på en av sine tidligere albumtitler (We The Best fra 2007), men de gigantiske, uangripelige låtene glimrer med sitt fravær. Riktignok er «Welcome To My Hood» en feiende flott låt for grillfesten, men noen «All I Do Is Win» er den aldeles ikke. Samtidig er de insisterende forsøkene på å lage mainstream radiohits bare passe vellykket. Mary J. Blige purrer forglemmelig på «It Ain’t Over Till It’s Over», mens verken Chris Brown eller Ne-Yo klarer å løfte «Legendary» til mer enn en gjennomsnittlig single, selv om Keyshia Cole gjør solid innsats mellom de to kåtskalkene.

DJ Khaled viser heldigvis nye sider av seg selv – eller teamet sitt – i den tordnende «Sleep When I’m Gone», hvor Cee-Lo løfter refrenget til taket (slik han gjorde på «Tears Of Joy» fra fjorårets Rick Ross-hit Teflon Don) og The Game og Busta Rhymes bruser med fjærene på versene. Videre leverer den endimensjonale (ikke alltid negativt ment) produsenten Lex Luger blytungt og akkurat som forventet på «Money» og «I’m Thuggin’». Spesielt «I’m Thuggin’» setter nye rekorder i barnslige slagord – highfive fra Waka Flocka Flame til Ace Hood – med tekstlinjer som «middle finger to the cops and the judge» og «smell the flowers, bitch, I might just pull the rose out». Og når Khaled ikke bare resirkulerer albumtittelen, men også en av de morsomste linjene fra Victory med «They told me no, and I told ‘em: yes», så får man lyst å titte annetsteds for underholdning.

På den positive siden må vi for øvrig nevne den myke Drake-drevne låten «I’m On One». Den minner meg om hvor mye jeg gleder meg til å klokke headsetet rundt knollen og nyte det kommende Drake-albumet. Forventninger.

Uansett: DJ Khaled er stort sett alltid underholdende, men på We The Best Forever prøver han for hardt uten å finne godformen, og innertierne mangler. Passe hyggelig sommerselskap, men ikke de overveldende monsterlåtene vi forventer fra den Miami-baserte partyfikseren.

(Rick Ross/MMG-anmeldelse under videoen)

MMG Presents
Self Made Vol. 1
(MMG/Warner Music)

Mens Khaled stamper rundt i Miami-sanden, er kompisen Rick Ross i en flytsone smidigere enn motorveien ut mot Key West. Fjorårets Teflon Don var en parademarsj av smarte rim (takk til Jay-Z, kanskje?), produksjoner så store at de ikke hadde fått plass i storsalen på Colosseum, og en selvtillit som fikk Kanye West til å framstå lett undrende. Briljant, rett og slett.

Les Andreas Øverland sin anmeldelse av Teflon Don

Tegneseriefiguren Ross jobber for tiden med oppfølgeren God Forgives, I Don’t, men har tatt seg tid til å blåse opp kompisene Wale, Meek Mill og Pill på labelsamleren MMG Presents: Self Made Vol.1. Albumet er en eneste langt overskuddemonsstrasjon fra alle involverte, enten det er Rozay og MMG-gjengen selv, gjester som Jadakiss og J.Cole, eller produsenter som Just Blaze, Lex Luger eller Lee Major.

Albumet åpner med Just Blaze-regisserte «Self Made», før  «Tupac Back» prøver – og klarer nesten – å følge opp fjorårets Rick Ross-sensasjon «B.M.F.». Meek Mill er i fyr og flamme, med Rick Ross som god støtte gjennom hele sporet. Solid.

BMF! WTF? Lydverket om fjorårets gateanthem

Videre beveger Rick Ross seg til nok et bilmerke i «600 Benz» (tidligere har han «Aston Martin Music» og «Maybach Music» i sortimentet), før gatelåtene «Pacman» og «By Any Means» leder inn mot Rick Ross sin hyllest til den litt glemte justerbare skyggeluen, «Fitted Cap». Meek Mill og Wale boltrer seg på sine vers, mens Rick Ross tar det hele hjem med refrenget: «My Jordans high-top, snapback fitted cap». Brautende, tungt og morsomt, med flott bonusvers fra Jay-Z-protegé J.Cole.

I motsetning til mange rapalbum som fisler ut på siste halvdel, leverer MMG Presents: Self Made Vol. 1 høydepunkter til siste slutt. «Ima Boss» er beinhard klubbrap, med Meek Mill og Rick Ross som veksler på å fortelle om Audemars Piguet, supermodeller og sjefsavgjørelser. «Pandemonium» er kanskje den aller beste låten på albumet, med en duvende «Yacht Club»-aktig flyt i bunn under Ross sin animerte skryting om «Welcome to organised crime/Money got me excited/I’m coming four or five times», før Meek Mill skrur seg til med linjer som «YSL swagger/rist wear frigid/Jumping out the Phantom like a muthafucking midget» og Wale danser rundt på beaten med hyllester til kompiser og kvinner. Horatio Caine er tydeligvis ikke den eneste som underholder i Ocean Drives bakgater.

Om man skal trekke litt på MMG Presents: Self Made Vol. 1, må det være at Rick Ross sin tilstedeværelse av og til overskygger oppkomlingene Wale, Meek Mill og Pill. Sjekk for eksempel «Big Bank» (gnistrende Lex Luger-låt), hvor Rick Ross-refrenget er så stort at versene nesten oppfattes som låtfyll. Likevel er dette et av årets virkelig solide rapalbum.

Tags: DJ Khaled, Meek Mill, MMG Presents Self Made Vol. 1, Pill, Rick Ross, Wale