Motorpsycho - Enga, Øyafestivalen
Monstermakerne
Trekkfugler, hasjlukt, perler, droning og et vaskekte norsk mesterverk. To streker under «klassisk festivalavslutning».
Forventningene til Motorpsychos framføring av kataloggrunnsteinen «Timothy’s Monster» har ligget tjukk de siste ukene. Selv tok jeg meg i snuse begeistra på den nylig utgitte fire cd’ers reutgivelsen av Monster utover lørdagen, mens lyden, riffene og følelsen av grønsjepokemastadonten tok bolig i kropp og sinn.
Og akkurat som platesamlerne Bent Sæther og Snah Ryan har gjort alt riktig i sin runde i Timothy’s arkiv, falt også alle brikkene på plass utover lørdagskvelden. Et klassisk sceneoppsett med hvitt bakteppe, fire slanke lysstativer og et gulv fylt av utstyr stod klart i nitiden. Bent, Snah og nytrommis Kenneth Kapstad (15 år da TM ble gitt ut) begynner med svevende «Feel». Så utvides Monster-ensemblet, stein for stein. Lars Lien kommer inn på tangenter på andre låt. Etter seks låter kommer 90-tallstrommis Håkon Gebhardt inn på kassegitar. Litt seinere entrer støymaker Helge «Deathprod» Sten scenen. I siste halvdel klyver også Gebhardt opp bak et trommesett. På avsluttende «The Golden Core» kommer Hanne Hukkelberg inn og tar Anneli Dreckers vokallinjer.
Slik utvides stadig soundet. Fra følsomt til brutalt, fra melodisk alternativpop til episk overkjøring, fra løs hippiefeeling til stram metalklo, fra grønsjklassikere til mesterlig droning. Psycho spiller ut overflødighetshornet sitt i all sin bredde og prakt. Poengtert og improvisert, kontrollert og kaotisk, kollektivt og individuelt. Bent Sæther som vokalist – ofte Motorpsychos svake ledd – framstår bedre enn noen gang mens Snahs gitarriff er store som Jotunheimen. Kenneth Kapstad bekrefter sitt rykte som trommis på internasjonal nivå. Resten bidrar til at dette blir livemusikk på sitt mest levende.
Motorpsycho bygger og bygger monsteret sitt mens mørket senker seg. Det blir tjukkere, tettere, hardere, seigere og mer intenst. Det hele kulminerer med «The Wheel» i en versjon så tung og majestetisk at det nesten ikke er til å holde ut.
Til slutt er øyapublikummet helt møre av trøndernes maktdemonstrasjon. Hasjlukta har svevet over området, trekkfuglene har tatt farvel i imponerende formasjon og 90-tallet har passert i revy. Mens et litt pussig tima fyrverkeri svis av under «The Golden Core», er det åpenbart for alle og enhver at Motorpsycho ikke finner sin make i norsk rock, verken i fortid eller nåtid. Og der Øya begynte med et litt distansert publikum, avsluttes den med total hengivenhet. Noe annet ville også vært en ren skandale.
Setlist:
Feel
On My Pillow
Leave It Like That
A Shrug & A Fistful
Wearing Yr Smell
Beautiful Sister
Now It’s Time To Skate
Watersound
Trapadoor
Kill Some Day
Giftland
The Wheel
Sungravy
Grindstone
The Golden Core
Tags: motorpsycho, timothy's monster, øyafestivalen
Fyrverkeriet var synkronisert med Wagnerstykket som avsluttet operasviskekonserten på Operataket, ikke til verken Motorpsycho eller The XX. Derfor ei litt pussig timing borte på Øyafestivalen.
Passet hvertfall perfekt som avslutning på The XX
mener du da at det var perfekt at fyrverkeriet overkjørte konserten? Både på lyd og oppmerksomhet? For stod man litt på siden hørte man kun fyrverkeri.
Hvorfor forguder norsk media et band som har levert en haug me OK album, men aldri levert et album som for alvor setter dem på kartet? Har hørt igjennom de aller fleste av deres album, og vært på flere konserter med dem, men aldri blitt blåst hue av. De er gode, de er bra, men de fortjener ikke sekser på sekser for medium bra konserter eller album. Finnes mange norske band som leverer like bra, og oftest bedre live show, og dertil bra album/EP/singler, men som aldri når ut pga de ikke har de riktige kontaktene innen norsk presse. Trist å si det, men sånn har det vært i mange år nå…..
Hvis ikke Motorpsycho har levert noe album som setter dem på kartet, så har ingen band det.
Demon Box
Timothys Monster
Angels and Demons
Trust Us
Burde være unødvendig å si mer….
Progrockband som filer og filer på gitarene trenger ikke nødvendigvis å være bra musikk.
Det er jeg utvilsomt enig i. Motorpsycho, derimot, gjør veldig ofte bra musikk når de «filer og filer på gitarene».
Det var da et overmåte impotent tilsvar til å ha blitt satt ettertrykkelig på plass av et nesten banalt enkelt retorisk grep.
Da har ingen band gjort det…. Platene du nevner her er plater som står til meget +, men poenget her er at de kommer aldri til å bli noen klassikere. De mangler et Apocalypse Dudes, Industrial Silence, Splitte Pine, Total, Hunting High and Low. Du blir aldri virkelig stor uten et slikt album som fanger massene i tilleg til kjernen av fans som følger bandet uansett.
..Ikke bli klassikere nei. Kanskje ikke i dine øyne. Må vel ha plagd livet av deg i årevis at du ikke liker MP, når de hele tiden blir kritikerrost.
Herregud!!
Konserten i går var uansett en klassiker. De er jo bedre enn noensinne.
Hvor har jeg sagt at jeg ikke liker MP? Jeg skriver jo faktisk: «De er gode, de er bra….» Setter bare fingen på at der flere band der ute som levere på minst samme nivå uten å vær i nærheten av samme forguding fra media.
Timothy’s Monster har fire sanger som er helt fantastiske – The Wheel, The Golden core, Watersound og Giftland. Disse er alle helt majestetiske, og slår det aller, aller meste av rockemusikk som noensinne er laget! Og de er mye bedre enn alle de sangene du ramser opp. Resten av albumet er for øvrig kjempebra det også, men sangene jeg nevnte, som for øvrig også utgjør en stor del av albumets spilletid, er de store toppene. Timothy’s Monster vil aldri bli noen klassikker, sier du. Vel, det er jo fra 1994, og at et 16 år gammelt album vinner en slik avstemning tyder i alle fall på at mange fortsatt hører på det. Det kan man ikke si om alle album fra samme år.
Det var for øvrig jeg som fikk ene trommestikken til Gebhardt!
Tja, det er en viktig ting som skiller nesten samtlige MP-album fra de du nevner her( som seff alle er klassikere, selv om jeg ville nevnt Scoundrel Days istedet for Hunting): Ingen av de er i nærheten av å inneha samme musikalske variasjon og eksperimentsvilje som f.eks Timothy’s Monster. Joda, de er klassikere de også, men de er rimelig «safe» og enhetlige musikalsk.
Og de er mer rendyrkete i uttrykket kontra nesten samtlige MP-album: Blir Motorpsycho for gode i en musikalsk stilart, så blir det for kjedelig for dem, og de vil da heller ta skritt fremover eller til siden. Dette gjør at de imho beholder en melodisk og emosjonell nerve i musikken som ytterst få andre band/artister er i nærheten av…
Jeg tror nok de fleste uansett har akseptert Motorpsychos skjebne som et kultband. Og hvor mange band kan skryte av å være like relevante og vitale etter over 21 år i bransjen? Kan nok telles på en hånd…
Får nesten sette på bootlegen nå Og gjenoppleve magien!
Sorry, skrev litt feil i første avsnitt. «Ingen av de» refererer til de platene Hka nevnte…
såååååå, jeg antar du ikke var på konserten?
Var ikke på denne konserten, men jeg tenker på mer generel basis. Har vær på flere konserter med dem der en OK konsert har blitt hauset opp som årets beste konsert…
Du har rett i at Motorpsycho aldri har nådd ut til de helt store massene, selv om de noen gullplater i samlingen. Bandet er for kompromissløst og mangfoldig til det. De nekter å tilpasse seg etablerte bokser (for eksempel singelformatet) og insisterer istedenfor å lage sine egne (demon) bokser. I tillegg kan man kanskje si at en sterkere vokal på endel av innspillingene kunne løfta bandet ut til et større publikum. De er Norges største kultband (hard kjerne dyrker de tungt, folk flest kjenner ikke en eneste låt med dem). Men at de «aldri har levert et album som for alvor setter dem på kartet» er feil. «Timothy’s Monster» er den plata, i tillegg til de som G nevner. «De riktige kontaktene innen norsk presse» – få band som har vært såpass lilte pressepleasende som Motorpsycho. De har vært temmelig egenrådige også her. Respekten de har oppnådd er et resultat av det de har utført på plate og scene gjennom 20 år, og lite annet. For øvrig tror jeg også du hadde gitt Motorpsycho respekt etter konserten på Øya. Var en to timer lang oppvisning i rock, uavhenging av hva man måtte mene om platene deres.
Jeg mener for min del at Timothys Monster IKKE er den plata, og at Demon Box er langt sterkere og viktigere.
Samtidig må det være et tankekors for alle norske musikkritikere at det de fremhever som universelle klassikere og blant norgeshistoriens viktigste plater kun møter et lite skuldertrekk utenfor landets grenser og ikke engang har fått en anmeldelse på steder som allmusic.com Er mange grunner til det – gjentatte svake vokalprestasjoner, dårlig produksjon, mangel på god rådgivning mm
I en verden uten inflasjon på terningene vil jeg gi monsteret en sterk firer og demonen en femmer. Og da synes jeg at jeg har vært svært raus, selv om jeg alltid har likt Motorpsycho veldig godt.
Timothy’s Monster er en av de skjøreste, vakreste, og mest melodisterke platene jeg vet om, og da de var på sitt beste klarte Motorpsycho å bruke sine manglende vokalferdigheter til egen fordel, fordi det ga dem sjel, nerve, nærhet. Den slags udefinerbare kvaliteter som de etter min mening mistet i jaget etter pop-perfeksjon på platene de laget i tiden etter årtusenskiftet.
Egentlig burde jeg ha tatt med Blissard også i mitt forrige innlegg, selv om den kanskje ikke har den samme auraen av storhet som Timothy’s og Trust Us, eller den utsvevende eksperimentering til Demon Box og Angels and Demons.
Når alt kommer til alt er jeg forsåvidt enig med deg, Demon Box er Motorpsychos beste plate, men jeg har aldri skjønt hvorfor det har vært så vanskelig å få eksempelvis amerikanere og briter til å like bandet. Det samme kan jo dog sies om de fleste av de store bandene i den norske rock-kanonen.
Kanskje er det rett og slett bare et spørsmål om geografisk tilknytning? Ta en titt på amerikanske hit-lister, og du kommer til å se navnet på overraskende mange artister du aldri har hørt om før.
Godt mulig konserten på Øya var et mesterverk. Ikke vet jeg, men jeg har bare bitt meg merke i at andre konserter som jeg har vært på med MP ikke har vært det, men likevel fått den beskrivelsen i media dagen etter. Kan det være at at siden NRK/Dagblad/VG har skrytt så mye av dem så tørr ikke andre litt mindre medier være kritiske? Noe må det være jo være.
Om de ikke har kontakter i media, så er det i allefall et eller annet ukjent utenfor scenen element som spiller inn når alt de gjør blir skrytt opp i skyene…
Og når det gjelder vokalen er jeg veldig enig. Et av mine største ankepunkt når det gjlder MP….
Får vi anmeldelse av Local Natives og The XX?
[...] hundre meter unna fremførste Motorpsycho mesterverket Timothy’s Monster prikkfritt; men på Sjøsiden var det kun den britiske trioen [...]
Motorpsycho er ikke et band – Motorpsycho er en sykkel
Motorpsycho lager ikke skiver – de lager sykkelstier
Motorpsycho spiller ikke konserter – de fester melkekartongremser til eikene og sykler rundt i ørene våre mens de ringer med sykkelklokkene sine
Motorpsycho er en fin sykkel, Turboneger er en feit Harley, Madrugada er en blåtime, A-Ha er et utrop, ganske forskjellige er de, men like fantastiske…
Er det ikke fantastisk med et band som heller vil dø enn å bli kommersielle? Det handler ikke om at Motorpsycho ikke evner å lage album på lik linje som Turbonegro, Madrugada, A-Ha etc, men de vil ikke. Rett og slett. Noe jeg er utrolig glad for! Takk til MP for to timers magi i Oslo sentrum.
Tenkte på det samme på lørdag. Så utrolig deilig at noen gir faen i 3.30-formatet, og alle andre formater for den saks skyld. Og jeg elsker 3.30-formatet. Når du er virkelig god kan du gjøre hva du vil.
HKamannen,
du kan ikke kritisere en konsert du ikke har vært på. Jeg er veldig glad i MP, men jeg har ofte blitt litt skuffet etter konsertene deres, kanskje fordi forventningene mine er skyhøye. Men nå må det sies at den i går var helt av en helt annen verden. Jeg satt oppe i et tre litt bak og grein under golden core, og fremføringen av the wheel er noe av det FETESTE jeg noensinne har hørt, og da mener jeg musikk generelt. Holdt på å bli religiøs mens jeg satt der.
MP er et band man må høre veldig mye på før man virkelig setter pris på det, og når en først gjør det, så får man et helt annet forhold til det enn til annen musikk. Hvis bandet ikke «tenner» deg så forstår jeg ganske godt hvorfor du syntes de er overvurderte.
Og til det at de ikke har produsert album som har blitt klassikkere, så er jo det bare tull. Ja, de er til tider plagsomt sære, men de lager musikk ytterst få andre lager, og veldig mange av platene dems er regnet for å være klassikkere av nettop de som liker MP. Er ikke populærmusikk dette her, og det syntes jeg er bra.
Jeg slenger meg på Lars’ kommentar ang. konserten på lørdag: «fremføringen av the wheel er noe av det FETESTE jeg noensinne har hørt, og da mener jeg musikk generelt. Holdt på å bli religiøs mens jeg satt der.»
Er så hjertens enig. Lurer på om jeg faktisk ble litt religiøs. Satt med gåsehud helt inn til levra da de avslutta The Wheel. Så sykt var det at jeg måtte gi meg der og da. Kunne aldri fått en bedre avslutning på Øya enn DEN fremføringen av The Wheel. Den sitter fortsatt i, to dager etterpå.
Hør hør! Etter The Wheel var det bare gåsehud igjen av meg. For en vanvittig fet fremførelse av dette eposet av en låt! Historisk avslutning på Øya!
Som jeg sa litt tidligere her oppe. Har vært på flere OK konserter med MP der de har blitt skrytt opp i skyene uten at konserten har vært mer en noe over middels bra. Kan godt være at Øya konserten var unntaket, men de konsertene jeg har vært på har vært bra konserter, sier ikke noe annet, det samme gjelder albumene, de er bra, men ikke i nærheten av den forgudingen som gang på gang blir ytret i norske medier, og da kanskje spesielt av NRK/Lydverket.
Har et par venner som hører på MP mer en meg, og de har vært enige de gangene vi har vært på konsert sammen. Noen band leverer kanon konserter gang på gang, men etter min mening er ikke MP et av de bandene.
Og, jeg står fortsatt på at MP mangler et über bra album som gjør at du bara MÅ høre på den en gang til. Har blant andre nevnte Timothy’s Monster i hylla, og hører på den innimellom, men det går lenger og lenger tid mellom vær gang, og jeg er redd at en dag vil den være helt glemt. Nevnte Apocalypse Dudes, Industrial Silence, Splitte Pine, Total, Hunting High and Low er album som alltid kommer tilbake og pluttslig settes på tung rotasjon i leiligheten min. Spesielt kanskje de 4 første.
Den plata mangler MP.
Svarte helvete der skulle jeg vært! Det er bare en fundamental feil med denne konserten, og det er at den fant sted i Oslo, og ikke i Trondheim! Gråte!
Skulle gjerne sett dette….
Satan for et band! Skal også nevnes at gutta leverer også på skive i nyere tid «Little Lucid Moments»(beste enkeltlåta i norsk rock?), samt «Heavy Metal Fruit», som er årets skive hittil.
Blei konserten filma?
[...] En aldeles mektig opplevelse av norsk rockehistorie. Her er et opptak som ikke yter konserten rettferdighet på noen måte, men som fungerer som mimring for de som var så heldige å være tilstede: [...]