New York-bandet Primitive Weapons albumdebuterer med nok en stjerne i boka til metallsjangeren folk som Melvins, Eyehategod og Neurosis brukte 90-tallet på å perfeksjonere. Sludge metal har siden vært grobunn for flere av de bedre amerikanske metallbandene det siste tiåret, som Georgia-treenigheten Baroness, Kylesa og Mastodon.

The Shadow Gallery føles likevel som et friskt pust i dette krysningspunktet mellom hardcoremusikkens svært velkoordinerte fingerspitzgefül og de henslengte, tjæreaktige og grumsete lydene hentet fra de tyngste metalluttrykkene. Dette fordi Primitive Weapons går for en langt råere og mer primal produksjon enn hva både nevnte Kylesa og Mastodon har gjort med sine siste skiver.

Dette gjør at The Shadow Gallery først og fremst er basstung, seig intensitet med bjørneblodet sildrende i strupen. Særlig spor som «Good Hunting», «The Death of Boredom» og albumhøydepunktet «Oath» er demonstrasjoner av blytung hardcore på beste vis.

Det er likevel flere elementer her som vitner om en ganske dyp bearbeidelse i kulissene. Eksempler er den matematiske og metalliske albumavslutningen i «Black Funds» og ypperlige «Quitters Anthem», som med sin klimaks/antiklimaks-oppbygning låter både lengre og større enn de fire minuttene den varer skulle tilsi.

Det ville vært naturlig å rette en skjennende pekefinger opp i neseborene på medlemmene for albumlengden, hadde det ikke vært for at sju låter på rappen betyr at The Shadow Gallery er en skive blottet for tafatte dødpunkter.

Primitive Weapons viser med dét at de er nok et eksempel på hvordan sludge-sjangeren stadig makter å ha en fot dypt festet i dyrisk, retningsløs aggresjon og den andre et intelligent og utforskende skritt foran seg selv.

Kim Klev

Tags: anmeldelse, Kim Klev, Lydverket, plate, Primitive Weapons, The Shadow Gallery