Rise Against - Endgame
Minste motstands vei
Rise Against leverer en ganske bra plate, men kunne gjerne gjort livet litt vanskeligere for seg selv.
Krig, terror, naturkatastrofer og finansiell nedsmeltning, de siste årenes globale turbulens har utvilsomt gitt gode vekstvilkår for politisk motiverte band, og blant de fremste på dagens punkscene finner vi Chicago-baserte Rise Against, hvis forrige album, Appeal To Reason, nådde en overraskende tredjeplass på amerikanske salgslister.
Kvartettens sjette album byr på mer av bandets lettantennelige kombinasjon av punk, hardcore og stadionrock, og vokalist Tim McIlrath retter en berettiget, indignert pekefinger mot hjemlandets sosiale urettferdighet («Disparity By Design»), diskriminering av homofile («Make It Stop (September’s Children)»), håndteringen av Katrina-katastrofen («Help Is On the Way») og sine landsmenns politiske apati («Architects»), mens gitarist Zach Blair flerrer opp gnistrende, melodiøse riff og Brandon Barnes hamrer ut sin fortvilelse på trommeskinnene.
Men selv om man knapt kan la være å beundre bandets sosiale samvittighet og ektefølte engasjement, er det dessverre ofte like vanskelig å fortrenge det faktum at Rise Against tidvis stiller seg så tett opp i ryggen på de åpenbare forbildene i Bad Religion at de ender opp med å tråkke dem på hælene. Flere av låtene høres ut som overflødige variasjoner over tyve år gamle klassikere fra sistnevntes allerede godt resirkulerte katalog, og det hjelper ikke akkurat på at enkelte av McIlraths fraseringer låter som et ekko av BR-vokalist Greg Graffin.
Nå finnes det selvfølgelig langt verre ting man kan finne på enn å høres ut som Bad Religion, og mange vil sikkert glede seg over at Rise Against ser ut til å trives i rollen som punkaktivistenes naturlige arvtagere. Låtene jeg nevnte innledningsvis har foruten sympatiske tekster også nok positive melodiske kvaliteter til å stå godt på egne ben, mens den dynamiske semiballaden «Wait For Me» utvider den musikalske paletten, og mønstrer mer inderlighet og nerve enn de øvrige låtene til sammen ved å spleise en atypisk akustisk gitarintro med et lyrisk førstepersonsperspektiv som får den til å føles adskillig mer personlig og nær.
Produsent Bill Stevenson (legendarisk hardcoretrommis, kjent fra bl.a. Descendents og Black Flag) gjør forøvrig sitt beste for å pakke inn bandet i et tiltalende og åpent lydbilde, og stiller dessuten sine egne unger til disposisjon som barnekor på «Make It Stop». Han kan knapt klandres for at dette har blitt et solid, men litt traust album, som stanger mot opphavsmennenes manglende fantasi og dogmatiske sjangerrytting.
På tross av at det har de fleste av ingrediensene som kjennetegner en bra punkplate – engasjement, energi og fengende melodier - mangler Endgame nemlig de avgjørende elementene som forvandler en bra plate til et fantastisk album; egenart, fandenivoldskhet og en liten dose låtskrivermagi. Til neste gang vil jeg anbefale Rise Against å forsøke å gjøre det litt vanskeligere for seg selv.
Glenn Olsen
Tags: anmeldelse, Bad Religion, Endgame, Glenn Olsen, punk, rise against
Endgame dukker forhåpentligvis opp i postkassa mi ganske snart. Inklusiv en vinylversjon.
Rise Against er av og til på turne med Anti-Flag, et av mine favoritt punkrock band.
Rart ikke flere har oppdaget de…
Desverre er denne plata en skuffelse. Er tidvis temmelig kjedelig. Spesielt vokalist Tim McIlrath er kjedelig, virker nesten som om han kjeder seg når han synger. Det er synd, fordi han har vært stor del av hvordan bandet har klart å fremstå som et temmelig aggresivt og hardtslående band. McIlrath driver også med litt skriking, men selv dette virker umotivert. Det musikalske viser tidvise lovnader om gammel storhet, det er noen riffe raff og dundrende trommer, men de forsvinner fort. Hvor har det blitt av bandet som kunne produsere både aggresive og fengende låter? De gjorde det jo for bare noen år siden på Appeal To Reason. Før kunne de sparke fra og være fengende på samme tid. Nå er de verken av delene. Deres samfunnsengasjement og sinna-på-alt-attitude skinner ikke lengre igjennom i musikken som den en gang gjorde. På vei til å bli et U2 eller Nickelback-aktig arenarock band, som bare er kjedelig. Kanskje de gjør som Bad Religion faktisk har klart – å snu en negativ tendens med kjedelig materiale til å igjen finne gammel form.
Et band skal få utvikle seg som de vil. Det er tross alt de som bestemmer. Man skal heller ikke forlange at et band klarer å leve opp til et såpass rått album som Revolutions per Minute. Men når et band rett og slett lager et ikke en gang middelmådig album så kan man tillate å klage litt.
Pokker.