Lee Ranaldo - Between The Times And The Tides
Mellomlanding
Indiegenerasjonens yndlingsonkel gjør ikke skam på familienavnet. Men hvor er de overraskende låtene?
Lee Ranaldo har alltid måttet tilbringe tid i skyggen av Thurston Moore og Kim Gordon, det nå oppløste ekteparet som lenge så ut til å kombinere lidenskap og kreativitet i like deler dissonans og mirakel som selve kjernen av Sonic Youth.
Om nå man skulle sammenligne dem med et band, idet nittitallets kids fikk ferten av alternativ rock, kan det vel like gjerne være The Beatles. Sonic Youth var et like toneangivende, og på sitt beste, viktig, grensesprengende band som Lennon/McCartney & co. I tillegg har de, på godt og (kanskje fremfor alt) vondt, inspirert minst like mange musikere som er aktive anno 2012.
Ranaldo har, ikke ulikt George Harrison, alltid blitt holdt litt i bakgrunnen. Men de beste av låtene hans («Eric’s Trip», «Rats», «Karen Revisited», «In The Kingdom #19″) har bestandig gitt SY-katalogen en egen uforutsigbar og urejerlig kvalitet. Between The Times And The The Tides er hans første «låtbaserte» (hans egne ord) album. Og det låter slett ikke verst.
«Pop» er et stikkord her. R.E.M. og The Byrds er mer relevante referanser enn jeg ville trodd på forhånd, tross ryktene, og Lee Ranaldo tjener en del på denne nyvunne streitheten. I bunnen ligger jo uansett hans nærmest patenterte åpne gitarstemming, for anledningen supplert med Wilco-kirurg Nels Clines presise og velsignet hørbare omgang med øksen. Et par glitrende øyeblikk (solkyssede og jangly «Lost» og moderband-klingende «Shouts», komplett med spoken word-mellomspill) forekommer, og fra tid til annen antar mannens faste modus operandi en ny og skinnende glans.
«Off The Wall»:
Men ikke alt engasjerer i samme grad. Ranaldo taper faktisk også en del på å ha ryddet opp i lydbildet. Med ett kommer både hans svært begrensede sangstemme og hans nærmest anti-lyriske tilbøyeligheter («This whole town is full is full of jerks«) fram i lyset, særlig på de rolige sangene («Hammer Blows», «Stranded»). Thurston Moores utgivelse fra i fjor, Demolished Thoughts, hadde jo nettopp disse tekstlinjene som plutselig fikk blodet til å fryse. La oss ikke sammenligne, la oss bare kalle det x-faktor og konstatere at den uteblir. Et større tilfang av melodiske overraskelser ville også vært kjærkomment.
Til syvende og sist har Lee Ranaldo likevel gjort jobben sin. Han viser alle oss som frykter en framtid uten Sonic Youth at sentrale bandmedlemmer er villige til å gå nye veier. Jeg ser ikke noen annen utvei enn å applaudere den holdningen.
Marius Asp
Tags: anmeldelse, Between The Times and The Tides, lee ranaldo, Lydverket, marius asp, plate, Sonic Youth
Her er det visst en anmelder som har lest anmeldelsen på Pitchfork, ja.
Norge er et deilig land.
Rent bortsett fra at den er publisert dagen før Pitchforks anmeldelse, da.
Verden er et herlig sted.
Morgenbladet 9 mars, derimot – sånn med tanke på SY/Beatles og Ranaldo/Harrison-parallellen, mener jeg. Det er jo ikke noe gærent i å la seg inspirere, men det er kanskje okei å være åpen med det?
Morgenbladet 9 mars, derimot – sånn med tanke på SY/Beatles og Ranaldo/Harrison-parallellen, mener jeg. Det er jo ikke noe gærent i å la seg inspirere, men det er kanskje okei å være åpen med det?
[...] – Loud Death By Unga Bunga – Be Like You Unga no til dags Lee Ranaldo – Shouts Mellomlanding Free Energy – Electric Fever Årabrot – Madonna Was A Whore Stagnert nybrottsarbeid [...]
Hva med Ranaldo klassikeren «Hey Joni»? Uten tvil et av de beste spore på Daydream Nation.
Så sant!
Nevnes bør også Saucer Like og Skip Tracer på Washing Machine albumet.
Noen av de aller råeste gitarføringene i SY katalogen er dessuten signert Ranaldo.
Fin kunst gjør han også, sammen med kona. Deilige videocollager fra diverse urbane miljøer med Lee´s gitarstøy dusjende i bakgrunnen.
Så sant!
Nevnes bør også Saucer Like og Skip Tracer på Washing Machine albumet.
Noen av de aller råeste gitarføringene i SY katalogen er dessuten signert Ranaldo.
Fin kunst gjør han også, sammen med kona. Deilige videocollager fra diverse urbane miljøer med Lee´s gitarstøy dusjende i bakgrunnen.
Hvem har klonet Ole Torp og Dustin Hoffman?
Hvem har klonet Ole Torp og Dustin Hoffman?
[...] – Both Of Us feat. Taylor Swift Lee Ranaldo – Lost Yndlingsonkelen Disappears – Joa Superhumanoids – I Wanna Be Sedated Tidenes bandlogo? Violent Bullshit [...]
[...] Les anmeldelsen av Lee Ranaldos Between The Times And The Tides (4/6) [...]