Chris Cornell - Scream
Mellom alle stoler
Chris Cornell: Scream [Interscope/Universal] Fallen stjerne i overgangsalderen. Det er slett ikke uvanlig at menn (og kvinner også, for den saks skyld) går inn i en form for krise ved passerte 40. Noen kjøper Harley, andre stikker kjønnet sitt inn i langt yngre kvinner, mens Chris Cornell ringer Timbaland og ber om noe kult som […]
Chris Cornell: Scream
[Interscope/Universal]
Chris Cornell. Foto: Promo
Fallen stjerne i overgangsalderen.
Det er slett ikke uvanlig at menn (og kvinner også, for den saks skyld) går inn i en form for krise ved passerte 40. Noen kjøper Harley, andre stikker kjønnet sitt inn i langt yngre kvinner, mens Chris Cornell ringer Timbaland og ber om noe kult som kidsa kan like. Dette albumer oser av overgangsalder og viser at Cornell er en fallen stjerne.
Det som i utgangspunktet skulle være gamle låter remikset av Timbaland, har resultert i albumet Scream - snekret sammen på rekordtid, noe det i aller høyeste grad bærer preg av. Her måkes det på med klassiske Timbo-elementer som håndklapp, programmerte trommebeats og velkjente gitarriff. Timbaland har jo nattbordskuffet full av resirkulerte effekter og en sampler det meste går igjennom. Mye av dette har vi hørt før, tydeligst på Bubba Sparxx’ Timbaland-produserte Deliverance, men også hos andre artister som N.E.R.D. og Gnarls Barkley.
Naturlig nok har albumets lydbilde et tydeligere hiphop- og r&b-tilsnitt enn hos hovedpersonens to tidligere soloutgivelser. Og dette bakteppet virker på grensen til uforenlig med Cornells vokal – den er, som alltid, heseblesende, kraftfull og rocka.
Det er vanskelig å se for seg hvem dette albumet er tilegnet. Timbaland-tilhengere og den unge søkende lyttergarde, som jeg mistenker at Cornell prøver å nå, vil dette av lasset og syns det er for dvaskt og lite spenstig, mens gamle Audioslave- og Soundgarden-fans vil vri seg i Converse-skoa mens rødfragen brer seg over ansiktsgrimasene.
Det er ikke gitt at rockevokal og hiphop-beats fungerer, og skal det funke må det kombineres på en langt snedigere måte enn her. Scream er gjennomgående lite raffinert og en sann utfordring å høre på uten å benytte pauseknappen gjentatte ganger. Samarbeidet Cornell/Timbaland var en tidvis besværende tanke, men det er lang vei fra idé til gjennomføring. En flau affære.
Trine Sollie
Tags: anmeldelse, chris cornell, plate, Scream
Jeg trodde aldri at jeg noen gang skulle si meg enig i en anmeldelse av Cornell der anmelderen gir vår mann slakt, men her har du dessverre helt rett. Som dedikert Soundgarden-mann i 20 år, er det rett og slett vondt å høre på denne skiva. Cornell synger som om krampa har tatt han og Timbaland har gått så matlei at det virker som om Scream er produsert mens han sitter og driter. Skiva låter drit!
En artist må få lov å utvikle seg, men her fremstår Cornell som så utviklingshemmet og retningsforvirret at han har endt opp med å kjøre sitt musikalske hode langt opp i sitt eget anus. Mannen som en gang leverte høypotent rock med stor autoritet og med baller av stål, leverer nå en dvask blanding av Justin Timberlake og Dido..levert med badetiss. For å sitere mannen selv fra den gang han bodde i Seattle og ikke drev restaurant i Paris; » Building the towers belongs to the sky When the whole thing comes crashing down
dont ask me why» Vi drister oss likevell til å spørre. Hvorfor?
Chris Cornell er død..lenge leve Chris Cornell!
Tenkte meg at dette vill er bli slaktet av folk flest.
Er selv stor fan av hardrock, men oxo god hip-hop.
Må faktisk si at denne blandingen er drivende å høre på,
og i motsetning til mange nye plater hvor man hører gjerne
et par sanger dag for dag, lot jeg denne stå & gå mens jeg
gjorde meg klar til byn på fredag.
Tips: ta musikken for hva det er, ikke forvent Soundgarden
med beats, det er det så langt ifra.
Det er derimot en god, positiv uptempo plate med gutsy vokal
som passer bra i dusjen, i bilen, på joggetur,
og et par låter kan fint hives i «forspill-miksen» oxo.
Jeg gir den 4 av 6 etter 5 lyttinger
Det første sjokket når man setter på plata er brutalt. Man får bare lyst til å hive seg ut av vinduet.
Men andre eller tredje gang ble det litt mer interessant. Enig med bergenseren i at dette kan passe bra mens man gjør seg klar for en bytur. Men ikke mer enn en 3-er fra meg.
P.S: Få med dere Two Drinks Millenium (skjult bonusspor i Watch Out fra ca 4 min/egen sang på iTunes) og Climbing Up The Walls. Platens høydepunkter!
Two Drinks Minimum. sorry
[...] tiden på å spille i Audioslave sammen med tidligere Rage Against The Machine-medlemmer og en solokarriere av varierende kvalitet. I januar i år annonserte han at “Knights of the Soundtable ride again” – [...]
[...] Hans forrige forsøk på et soloalbum mente imidlertid vår anmelder falt «mellom alle stoler», til terningkast to. [...]