Til å være et såpass bra band som det er, greier danske Mew å frembringe et hatefullt drag i ansiktet på påfallende mange ellers sindige musikkinteresserte.

Jeg har problemer med å fatte hvorfor, ikke minst etter orkesterets like sterke som åndssvakt titulerte utgivelse fra i fjor: Kombinasjonen av progressivt utpønsket og storslått utført rock med fiffige, stramme tidssignaturer og nærmest patentert, dvelende englevokal, oppleves tvert imot som et friskt pust i en tid som i det øvrige preges av lettbristelige musikalske bobler.

Som siste konsert ut på Slottsfjellfestivalens største scene gir gjennomgående Mew publikum valuta for festivalpassene. Bandets katalog har blitt stor og rikholdig, og sangene som funkler sterkest i levende live er i mine ører frekkasen «Introducing Palace Players» og det slitesterke eposet «Hawaii». Publikumsprisen går til «Special», og stemningen ved Kongescenen på denne avslutningskonserten er gjennomgående god.

Tidvis blir bandets standhaftige og ivrige rytmikk et ørlite irritasjonsmoment, og jeg skulle gjerne sett at Slottsfjell ble avsluttet på en litt mer sprudlende måte. Du skal ikke engang ha antydninger til skepsis mot pompøsitet for å befinne deg i trøbbel på denne konserten. Men som motgift mot ironiens forgiftende potensiale tilhører Mew de nødvendige tilfellene.

Tags: anmeldelse, marius asp, mew, Slottsfjell2010, Slottsfjellfestivalen, øya festivalen