CocoRosie: Grey Oceans

[PIAS/VME]

Nok en gang: pophistorie skrives av damer med skjegg.

Eller damer med stygge masker på sine vevre, feminine kropper, eller vokaler så nedpitcha at man skal bli forvirra av om det er en mann eller kvinne som synger, eller annet uttrykk for en kjønnsbøyende holdning i seg. Jeg snakker om Annie Lennox, Laurie Anderson, Jarboe (Swans) og The Knife/Fever Ray. Og i denne forlengelsen: CocoRosie, som velger å lime på seg skjegg av tova ull på plateomslaget til Grey Oceans. Den som stopper ved skjegget eller ved den grusomme «gotiske» skriftfonten på omslaget til Grey Oceans går glipp av stort talent og nyskapning.

Det er forøvrig ikke første gang disse to amerikanske, bereiste søstrene leker med kjønnsidentitet – samtidig som de musikalsk slekter mer på en annen, ytterst feminin musikalsk engleskapning. Elizabeth Frasier (Cocteau Twins) kan pensjonere seg med ro – vel vitende om at det virrer to alver rundt i musikken og tar vare på arven hennes. Og ikke bare tar vare på den, men radbrekker og fyller på med alle tenkelige innfall, heldigvis alltid i passe doser. Sjelden har jeg hørt operavirkemidler i popmusikk med slikt hell, for eksempel (Sierra på «Smokey Taboo»).

Freak, men folkelig
Det kalles freak folk, denne feinschmecker-drevne nyvinninga av indiepop og amerikansk folk. Men fordi Coco Rosie stjæler som ravner hver gang de ser noe glitre rundt seg, snur de sin vakre, gjennomskinnelige verden opp-ned med oppkuttingstriks fra den maskuline hiphopen, snurrige rytmevirvler fra drum’n'bass/jazz og gags fra tegnefilmen. Det er flere enn Susanne Sundfør forunt å bli pitcha opp til smurf, men CocoRosies Bianca gjør det med sine egne stemmemuskler – med glans: «Here I Come» er religiøs, pumpende og morsom – en stompende, corny finale alle de andre ti sangene på plata helt naturlig leder opp til. Og med de særs veldraperte elektroniske bakteppene på disse elleve sangene blir «freak folk» et fattig begrep for hvor langt de har kommet i å skape noe helt nytt nå.

Sangene er dessuten lagt mer vel til rette og tilgjengelige enn de kunne være på CocoRosies tre foregående plater. De er de eneste jeg kan komme på nå som – med hell – plasserer seg midt i mellom kabaret og dubstep. To sjangre så langt unna hverandre du kan komme, men fortsatt snakke om populærmusikk. Det er bare å bøye seg i alvestøvet, trolldeigen eller hva du måtte finne av snåle ting å bukke hodet ned i, i ærefrykt over kreativitet som går utenpå det vi er vant til å kunne støte på.

Siri Narverud Moen

Tags: anmeldelse, cocorosie, Grey Oceans, siri narverud moen