Robert Plant - Band Of Joy
Senkede skuldre
Robert Plant følger opp braksuksessen Raising Sand med et overskuddsprosjekt som mangler de helt store toppene – og stort sett klarer seg utmerket uten dem.
Om noen skulle ha forutsetninger for (og interesse av) å leve seg inn i den kontrafaktiske fantasien «en rockehistorie uten Led Zeppelin», må det vel være Robert Plant. Tiden etter rollen som frontmann for den umåtelig innflytelsesrike britiske kvartetten har han – med varierende kunstnerisk og kommersielt hell – brukt på å skue den lunefulle samtiden rakt inn i øynene, og bestemt takket nei til umoralske pengesummer for Zeppelin-gjenforeninger en rekke ganger i samme slengen.
Med forrige utgivelse, det usedvanlig flotte Allison Krauss-samarbeidet Raising Sand, opplevdes sirkelen nærmest som sluttet – denne samlingen jordfargede, dvelende og elegante låter hentet sin næring fra et country-, folk- og bluesfuktet pre-zeppelinsk jordsmonn. Og med Band Of Joy, oppkalt etter bandet han startet med John Bonham i 1965, oppholder vi oss fortsatt det i samme stilistiske terrenget, dog ikke uten én og annen velkommen tvist lagt til prosjektet.
De to platene innehar imidlertid en viktig fellesnevner; la oss nå for enkelhetens skyld kalle det en higen etter tidløshet. Plant boltrer seg i et utvalg coverlåter som samlet sett må betraktes som nokså sprelsk – fra Richard & Linda Thompson via Los Lobos til intet mindre enn to låter av det notorisk depressive sadcore-bandet Low (sjekk saktegående, truende «Monkey») – og det er imponerende hvor enhetlig han makter å redefinere dem i sitt bilde, denne gangen med Buddy Miller og Patty Griffin i rollene T-Bone Burnett og nevnte Krauss besatt ved forrige korsvei.
Viktig eller nyskapende truer likevel aldri Band Of Joy med å fremstå som, og det er heller ikke poenget. Likevel føles enkelte av sporene her fremfor alt som vakre og konsise, men smått forutsigbare sjangerøvelser, med nedstrippede «Satan, Your Kingdom Must Come Down» og den bluegrass-dynkede originalkomposisjonen «Central Two-O-Nine» som to dovne skjær i en jevn, trygg og passe sulten strøm av musikk som først og fremst konsentrerer seg om å leve opp til albumtittelen – og stort sett lykkes med det.
Marius Asp
Tags: anmeldelse, Band Of Joy, Lydverket, marius asp, plate, Robert Plant
Så hinsides shtøggt cover at jeg ikke våger meg innpå.
Pluss at du ikke tok med terningkast! Er jo ikke mulig å vite om det er bra eller dårlig da…
Sorry, Kim. Det skulle altså være en firer.
Plant har forøvrig en lang tradisjon for tvilsomme platecovre, som dette: http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/3/38/Robert_Plant_and_the_Strange_Sensation_Mighty_Rearranger.jpg
Kim, om du aldri hører på plater med stygge cover, så vil du gå glipp av mye bra musikk. Men det er jo ditt valg…
[...] nå kan du lese hvordan Røyksopp sin nye Senior høres ut, om gamlegutten Robert Plant klarer å følge opp suksessen fra Raising Sand, og at Linkin Park fortsatt er en dårlig [...]
heiter det verkeleg besittet?
Nei, jeg tror ikke det. Takk for observasjonen!
Har alt av zep og Plant i flere eksemplarer. Han e kongen av rockevokalister og gjør akkurat det han vil gjøre og gjør det bra. Gleder meg til konserten på Sentrum scene. Hørte Plant der i -93 sammen med min zepfrelste datter på 15 og kona mi. Vi var til og med backstage.
Hallo Marius. Må alt være nyskapende og viktig for å score full pott hos deg? (Skulle like å se hvilke plater du har regnet som såvel viktige og nyskapende i det siste.) Det er sikkert lenge siden man regnet det som stor kunst å tolke andres låter, men Robert Plant greier å få det til. Hør på låtene han har valgt, og synes du ikke han synger bedre enn på lenge? Dessuten – har du glemt den cden han ga ut (med egetskrevet material) før Raising Sand? The Mighty Rearranger? Robert Plant trenger sikkert ikke meg som forsvarer for den siste plata si – men du burde høre mer på ei plate før du anmelder den. (Pass deg så ikke plateanmeldelser blir hengende som en møllestein rundt nakken din.)
Hei Reidar Øystein Samuelsen. Enig. Kanskje Marius bør finn seg en annen hobby. Kanskje noe han har en snev av peiling på.
Gleder meg til konserten på SS den 16.
Det blir garantert en høydare.
«Band of Joy» er den beste skiva jeg har hørt i år.
Ser deg der.
Mvh Rittmester Geir den grusomme av Rosenborg.
Hei, Geir. Marius har sikkert peiling på det han holder på med. Han burde imidlertid vite at musikk – ofte den som varer lengst – kan vokse og gro med tiden. Ta Double Fantasy med John Lennon. Den levde ikke opp til det jeg ville ha av John Lennon den gangen den kom (og de par ukene før han ble drept – i ukene, månedene, årene etter orket jeg ikke å spille den), og det ga meg en enorm høy status i egne øyne å disse den. (Tenk deg en mer ultimat følelse enn å disse the King of Rock & Roll?!?) Nå? Nå er jeg eldre, og jeg ville gitt Double Fantasy en langt bedre karakter enn den gangen. Plata har vokst, og jeg med.
Mvh Reidar Øystein (som heier på Sarpsborg 08)
PS: Ha det fint på konserten. Den er deg vel unt.
PPS: Den blir sikkert knall. Plant har garantert noen overraskelser skjult i skjorteermet.
PPPS: Men han tar sikkert ikke Woman.
Takk for innspill, Reidar og Geir.
Nei, det er ikke slik at alt må være nyskapende for å være bra. Og jeg synes – i likhet med dere – at Band Of Joy er en fin plate, men at den mangler de låtmessige høydepunktene som gjorde Raising Sand til en av de sterkeste utgivelsene i 2008. La meg poengtere at dette er en sterk firer. En god karakter, altså, selv om tabloidene vil at vi skal tro noe annet.
Takk, da er du velkommen.
Ok, Marius, point taken. Du slipper imidlertid ikke helt ennå. Du hevder at «Band of Joy» «mangler de låtmessige høydepunktene som gjorde Raising Sand til en (…) sterk(..) utgivelse(…)» Jeg lurer på hva galt du finner med åpningen «Angel Dance»? Og «House of Cards» (hvor Plant gjør med Richard Thompson nesten det samme som han gjorde med Gene Clark på R.S.)? Eller «You Can’t Buy Me Love»? Eller «Satan, Your Kingdom Must Come Down»? Jeg er fullstendig klar over at vi lever i et fritt land, men at du ikke har oppdaget disse sporene mener jeg kan skyldes at du ikke har gitt plata god nok sjanse hos deg selv. Jeg kan ikke tvinge deg, men … de låtene jeg nevner over, er høydepunkter uansett sammenligning med Raising Sand eller de gamle platene til Led Zeppelin, for den saks skyld. No less.
Vennlig hilsen.