Denne helgen gikk Trænafestivalen av stabelen på det lille øysamfunnet Træna, som ligger midt på Polarsirkelen. For tiende år på rad var musikkfestivalen omringet av blått hav så langt øyet kan se, høye fjell og fiskebåter. Som førstegangsreisende måtte jeg etter kort tid si meg enig i arrangørenes slagord: «Her er det Træna som er stjerna, ikke artistene.»

Manu Chao skal visstnok ha invitert seg selv tilbake til festivalen etter å ha falt pladask for Nordlandsøya i fjor, mens Ingrid Olava har blitt festivalambassadør. Etter å ha spilt konserter og jobbet frivillig på kjøkkenet seks år på rad, ble det i år skrevet et lite stykke norsk musikkhistorie da Olava i anledning tiårsjubileet fremførte sine favorittlåter i de gamle kirkehellerene på øya Sanna.

Erlend Øye blir av festivalsjef Anita Øverelv omtalt som Trænas (selvutnevnte) festivaltrubadur og er den artisten som har spilt flest konserter på Træna. I år meldte Moddi seg som frivillig for å sikre seg plass da festivalen ble utsolgt i februar – lenge før han ble booket til å spille. Alt dette  tyder på at Træna også er blitt artistenes festival, tross flere mangler og et musikalsk program av varierende kvalitet.

Jeg fikk min dose kvalitetsrock fra band som Gerilja, Beglomeg og Death By Unga Bunga, mens jeg danset i et tettpakket telt til urbane klubbtoner fra Todd Terje og Bjørn Torske. Likevel er den musikalske profilen – eller snarere mangel på den – ikke til å komme bort fra, selv om jeg samtidig ser verdien av å ha lokale helter som Raggabalder, Æ og Dem og QueDuSka med på festivalen.

Dersom man ser på programmet i sin helhet – som spenner fra Manu Chao og Halvdan Sivertsen til Alina Devecerski og Neneh Cherry & The Thing – er dette neppe noe jeg hadde betalt 1500 kroner for (samt tilsvarende for tur/retur med båt). Hadde det ikke vært for beliggenheten.

Ingrid Olava spiller i kirkehellerene på Sanna. Foto: Henrik Mundal.

Som så mange andre festivaler er Træna i all hovedsak dugnadsbasert. Så godt som hele lokalsamfunnet er involvert, og det er elskverdig. Ungene på øya ser sitt snitt til å tjene lommepenger, og de jobber som bryggesjauere og frakter publikums bagasje fra ferjeleiet til festivalcampen. Ole-Johnny Olsen, som er kjøpmann, fisker og festivalentusiast, tar oss velvillig med på fisketur og viser stolt frem den vakre naturen. Da jeg spør om han får betalt av festivalen for å underholde band og journalister får jeg svaret servert med et bredt glis og en rå latter: «Det sku nu tadd sæ ut.»

Det bor 488 mennesker på øya, og de få fastboende som ikke jobber frivillig leier ut husene til festivalen, som på denne måten får innlosjert et fåtall artister. De resterende musikerne må finne seg i å sove på fellesrom i det gamle rådhuset eller i et naust 30 minutters gange fra festivalområdet.

Og de finner seg selvsagt i det. På samme måte som de finner seg i å forsake en god del fasiliteter andre festivaler tilbyr. Egen backstage, garderobe eller servering i henhold til raider er det bare å se langt etter. Det er ikke rom for primadonnanykker på Træna. Det forventes at du, også som artist, skal ta i et tak; bære gitarkassa og smøre på brødskiva di sjøl.

Det er en kjensgjerning at gratis arbeidskraft sjelden er den beste. Visst er det sjarmerende med den levende dugnadsånden på Træna, men som en konsekvens av dette har ikke festivalen klart å vaske av seg barnesykdommer som en strengt talt ikke forventer av en festival på tiende året. At band som Mhoo og Raggabalder gikk på hver sin scene i umiddelbar nærhet av hverandre – samtidig – er skamløst og uprofesjonelt. Lørdag kveld måtte de slåss om publikum, og med mindre du stod tett opptil en av scenene låt konsertene en kort stund som en dårlig mash-up.

Men de fant seg i det, og publikum fant seg i det, på samme måte som jeg og mine journalistkolleger fant oss i spartanske arbeidsforhold, mangel på informasjon og en noe kaotisk avvikling drevet frem av hjertelige smil og en kollektiv enighet om at det ordnæ sæ på Træna.

Vi blir alle litt rundere i kantene og ekstra medgjørlige i slike fenomenale naturomgivelser. Man klarer ikke gjøre annet enn å smile når det er sol midt på natta, niser bader i havgapet og sprellfersk fisk står på menyen. Omgivelsene er spektakulære og gjør noe med oss, men den i øyenfallende naturen på Træna bør ikke bli en hvilepute for arrangørene.

Trine Sollie

Tags: Anita Øverelv, Beglomeg, Bjørn Torske, death by unga bunga, erlend øye, Festival, gerilja, halvdan sivertsen, Kommentar, Manu Chao, Neneh Cherry, Ragabalder, the thing, Todd Terje, Trine Sollie. Lydverket, træna, Æ