Tommy Lorange Ottosen og hans backingband Starving For My Gravy ble både en kritiker- og publikumsfavoritt med Smear Your Smiles Back On i 2008. Nå er de tilbake med en skive som stort sett beveger seg i det samme landskapet av smått messende americana-/folk-pop med kabaret-aktig vokal. Stort tilfang av kombinasjonen mollstemt piano og skingrende vokal på bristepunktet etterlater liten tvil om at David  Bowies Hunky Dory må ha vært innflytelsesrik i låtskriverprosessen. Hans sangteknikk og låtstruktur lurer i hjørnene av så og si hver eneste låt; det er ingen dum påvirkning, men Go Time, Showtime & Absolute War burde hatt mer egenart.

De 11 låtene blir fort en anonym masse. En masse som er både velprodusert, -arrangert og forsåvidt behagelig å høre på – men som blir kjedelig og uten åpenbare høydepunkter i lengden. Tommy Tokyo virker ambisiøs både i sine musikalske valg og på tittelnivå på albumet og låtene – det er tydelig at han virkelig vil skape noe gjennomarbeidet, interessant og kreativt – men produktet lever ikke opp til innsatsen som høres ut til å ligge bak.

Go Time, Showtime & Absolute War er – som naturlig er fra en firebarnsfar – voksenpop. Materialet er fint, men lite nyskapende. Tekstene er området der Tommy Tokyo utmerker seg som mest original og interessant. De evnene kunne han med fordel også  ha tatt med seg inn i musikken – for sånn som skiva har endt opp blir dens styrker kjapt overskygget av de nevnte svakhetene.

Tags: anmeldelse, Go Time, Showtime & Absolute War, Terningkast 4, Tommy Lorange Ottosen, Tommy Tokyo, Tommy Tokyo & Starving for my Gravy, trine aandahl