Trommisen i The Pains of Being Pure At Heart forvalter og forvandler 80-tallskvaliteter til drømsk popmusikk i sitt andre band.

Kurt Feldman trakterer vanligvis trommene i TPOBPAH, som pisker til tradisjonsrik, gitarbasert indiepop med gløtt mot Pavement, Hüsker Dü, The Replacements og Sonic Youth. Feldman har åpenbart også øre for andre band fra da disse var premissleverandører. I hvert fall om vi skal dømme etter New York-trioen The Depreciation Guilds to langspillere.

På debutalbumet In Her Gentle Jaws har han sammen med sine makkere, tvillingbrødrene Christoph og Anton Hochheim, tatt med noen av kvalitetene fra sitt andre band. Der, som på deres nye Spirit Youth, sendes imidlertid gitaren til et fuzzorientert drømmeland sammen med synther, gamle Nintendo-konsoller og andre elektroniske maskiner vi vanlig dødelige uansett ikke fullstendig begriper hva er. Det er heller ikke viktig.

Ikke når musikken som kommer tilbake er slepen, noen ganger hektisk, fargene spraker og melodiene er grandiose, ikke vulgære. Det svinger, men aldri mer enn at det kan inntas fra hengekøyen. De har utvilsomt hørt en og annen plate med Cocteau Twins, The Jesus & Mary Chain og Pale Saints, sannsynligvis har de flere soft spots også for band som Scritti Politti og Prefab Sprout. Likevel låter de ikke retro, men slekter friskt til samtidige som M83 og The Radio Dept. De var for øvrig supportband for Serena Maneesh under deres USA-turné nylig, dersom du skulle trenge andre kvalitetsvitnesbyrd.

The Depreciation Guild understreker at våren har ankommet når jeg lytter til dem i disse dager. Når sommermånedene kommer, vil denne musikken fortsette å sende meg til drømmeland i våken tilstand, samtidig som den svale synthpopen deres vil forbli den eneste viften jeg trenger.

[youtube lTqq4ypLxo8]

[youtube yatRzyyrJv8]

[youtube 4ShwvRYAbcw]

[youtube 5tQm3-iEGIc]

Tags: Lydverket Elsker, the depreciation guild, the pains of being pure at heart