Fleet Foxes, Hovescenen

Fleet Foxes, Hovefestivalen 2009. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3

Fleet Foxes er Hoves beste låtskrivere, men live tar de suksessen litt for gitt.

Med et av de siste års mest bejublede debutalbum bak seg er Fleet Foxes et av årets større cred-bookinger. Det nesten-akustiske folkbandet har harmonier og melodier få andre sentimentale skjeggsjarmører kan skilte med, og dette er noe de i overkant hviler seg på når de står på Hoves storscene.

For de som så de på fjorårets Øyafestival, byr de på lite nytt mellom låtene: fortsatt går det i det samme maset om at de har slektninger på Hitra, og nok en gang trenger de hjelp til å uttale bassist Sky Skjelsets etternavn. En annen ting er at de tar seg enormt god tid til stemming og klimpring, noe som gjør publikum unødvendig utålmodige mens de venter på neste flerstemte perle.

For de kommer: kanoner som «Oliver James», «Mykonos» og «White Winter Hymnal» er sakralt samstemt, men når vokalist Pecknold sender ut resten av bandet tas stemningen unødvendig lenger ned; låtene trenger band-massivitet for å fungere optimalt live, og dette grepet virker da mot sin hensikt.

Fleet Foxes tar seg ikke bryet med å tilføre låtene sine noe ekstra live, og derfor er det fortsatt like greit å bare høre de på plate hjemme.

Jørgen Hegstad