Red Hot Chili Peppers - I’m With You
Lite nytt under solen
Red Hot Chili Peppers’ tiende studioalbum er en studie i kreativ stagnasjon.
De er et av verdens største band, Red Hot Chili Peppers, med stadig mer bulende stadionmuskler bak det etter hvert nærmest patenterte gjøglerfunkpunk-soundet de slo seg gjennom mainstreamen med for temmelig nøyaktig 20 år siden. Men det begynner jaggu å bli en stund siden kvartetten gjorde noe essensielt sammen i et studio.
Det underlige førstesingelvalget ”The Adventures Of Rain Dance Maggie” er en av de minst engasjerende radiolåtene jeg kan huske å ha hørt på år og dag – den tusler elegant inn i forglemmelsen uten så mye som et minneverdig hook å feste seg ved. Og til tross for at den tilhører lavmålene på I’m With You, deler den skjebne med brorparten av de resterende sangene i kraft av ikke å tilføye en tøddel til bandets kunstneriske testamente.
«The Adventures Of Rain Dance Maggie»:
Åpningssporet ”Monarchy Of Roses” het visstnok opprinnelig ”Disco Sabbath”. Til tross for at begge komponentene i originaltittelen er hørbare får den meg først og fremst til å tenke på hvor mye friskere låter bandet skrev i 1995. ”Even You Brutus” bekrefter kun at Anthony Kiedis fortsatt synger bedre enn han rapper, mens ”Ethiopia” låter stivbeint og kjedelig, tross lovende tittel og frekk 7/8-takt på verset. Det finnes flere eksempler.
Red Hot Chili Peppers anno 2011 gjør seg best når de kobler fra autopiloten, stripper bort den mest hektiske staffasjen og dermed tvinges til å faktisk skrive en låt eller to, som på rørende ”Brendan’s Death Song”, ”Meet Me At The Corner” og ”Did I Let You Know?” – sistnevnte med mariachiblåsere og lekre gitardetaljer fra det ellers nokså tilbaketrukne tilskuddet Josh Klinghoffer.
Disse øyeblikkene er det for få av på I’m With You. Oppturen fra den overdimensjonerte (og til syvende og sist nokså mislykkede) forgjengeren Stadium Arcadium er riktignok til å glede seg over, men stilt opp mot tidligere bragder, så vel som det øvrige musikklimaet i 2011, låter dette for forutsigbart og irrelevant til å overleve en høst i spilleren.
Marius Asp
Tags: anmeldelse, i'm with you, Lydverket, marius asp, plate, Red Hot Chili Peppers
«The Ballad Of Rain Dance Annie”??
«Meet Me At The Station”??
Herlig research….
Njeei. Kan ikke si meg helt enig. Synes den var bra jeg, på høyde med By The Way (og den er knallgod).
Får fortsette å vente på neste AC/DC-plate…
Rain Dance Annie er en uinteressant førstesingel som mangler lekenheten, sjelen og nerven som eks-gitarist John Frusciante bidro med. Synd, men heller ikke overraskende.
Som fan gjennom flere år var det akkurat et sånt album jeg ventet på. Det er på vei videre fra Stadium Arcadium, men beholder (og videreutvikler) fortsatt elementer fra de forrige platene deres. Synes egentlig det er en sunn utvikling, men kan forstå at plata flere steder har fått dårlige kritikker – rett og slett fordi den lett kan bli veldig kjedelig for de som ikke er godt kjent med bandet fra før.
Også: neste gang, hver så snill å gjøre research før anmeldelsen postes…
Hah!
«kjedelig for de som ikke er godt kjent med bandet fra før»
Påstanden faller på sin egen urimelighet. En som har god kjennskap til bandet fra før av vet to ting: Èn: De har ikke produsert noe virkelig nyskapend siden BSSM. To: nesten nøyaktig hvordan resten av sangen vil fortsette etter å ha hørt det første verset.
I’m With You er intet unntak.
Hvem bryr seg om musikken er nyskapende? RHCP lager fortsatt herlig musikk!
Det er jo akkurat det som er problemet med P3. ALT må være nyskapende nå til dags. Er det ikke nyskapende, er det ikke bra nok, eller «cred» som de liker å kalle det.
Hva er problemet om det ikke er altfor nyskapende? Så lenge du synes musikken er fet, så holder vel det? Eller må musikken, anno 2011, alltid være noe nytt som ingen har hørt før?
Jeg personlig mener RHCP fortsatt lager fet musikk, og har alltid gjort det. Kanskje ikke «I´m with you» er den beste plata, men etter å ha hørt den et par ganger, blir den bare bedre å bedre. Jeg får en god følelse i meg nå når jeg endelig kan lytte på ny Chili Peppers musikk!
Det finnes da andre radiokanaler for de som vil høre gammelt og trygt. Nå tilhører vel jeg derimot de som synes P3 stadig bikker mer i retning P4, og bør ha en friskere musikkprofil enn i dag – mer nytt, mer utforskende, ikke gjenta ´P3-hits´til det kjedsommelige og kvitte seg med ´hilsnings-radio´tendensene.
Enig så enig:)
Hadde journalisten kunnet sitt fag hadde han kanskje fått med seg to ting som er vesentlig i musikk:
1. Musikk trenger ikke vere «nyskapende» for å vere interessant/bra.
2. Det har ikke forkommet «nyskapende» populærmusikk siden Trout mask replica kom ut i 1968.
1. Mulig..
2. Hva?!
NRK lydverkets anmeldere (i likhet med filmanmelderne til NRK) er dessverre komplett uinteressante. de mangler innsikt, utsikt og formuleringsevne om alt annet enn sine egne pubertale teorier. historieløst hugger de sine pøbelstreker i papp før de tusler ubekymret hjem for å se på trekant. eller lese sin egen anmeldelse gang på gang. NRKs musikkanmelderi er redusert till gørrkjedelig selvnytelse fremelsket i dyp angst for noe som helst av substans. hva er egentlig vitsen med teksten over?
Det du sier kunne vært både morsomt og treffende hvis det hadde vært som kommentar til en anmeldelse der det du sier stemmer. Syns da dette er en helt ok anmeldelse av en ny og uinteressant utgivelse av RHCP. Viser både litt innsikt, litt utsikt og formuleringsevne, og skjønner ikke hvor de pubertale teoriene du nevner passer inn her. For et eksempel på gørrkjedelig fremelsket selvnytelse, se kommentaren over om Trout Mask Replica. Førstepremie for årets fail på disse sidene.
Most rock journalism is people who can’t write, interviewing people who can’t talk, for people who can’t read.
Frank Zappa
Ja, og å skrive om musikk er som å danse om arkitektur (spørs dog om Elvis Costello ville stått for denne påstanden i 2011). Gjeeesp.
Når det gjelder dette med å «kunne sitt fag», «gjøre research», «mangle innsikt og formuleringsevne», er jo dette kjente og kjære hersketeknikker å ty til når man er uenig i en anmeldelse. Men bortsett fra et par låttitler som kom ut feil (nok et symptom på at ikke så mye på I’m With You fester seg, tro?), ser jeg ikke stort annet enn svært generelle oppgulp her. Og det blir umulig for meg å ta på alvor.
Forresten: LOL @ «Det har ikke forkommet “nyskapende” populærmusikk siden Trout mask replica kom ut i 1968.»
Plata er langt fra det beste fra RHCP. Poenget er at innholdet i artikkelen er på et så lavt nivå rent journalistfaglig. Det er skremmende at NRK kan legge ut så dårlig arbeid.
Og om uttalelsen om Trout Mask, det har ikke forekommet et større brudd fra poptradisjonen siden denne plata. Jeg vil gjerne høre om andre plater som på samme måte bryter med «pop-tradisjonen» som ikke kan klassifiseres som avant garde og plasseres i klassisk musikk. Legg gjerne ved linker.
Kanskje journalisten har hatt en dårlig dag, men da bør redaksjonen kunne ta affere….
Lykke til videre.
Er det ingen måte å mislike denne plata på uten at det er tegn på svakt journalistisk arbeid? Det utsagnet kommer gang på gang opp som «argument», både i godt og dårlig skrevne anmeldelser, når noen får et favorittband sablet.
Det er jo ikke noe i veien for å like plata selv om en anmelder ikke gjør det. Og en plateanmeldelse (eller andre typer anmeldelser av kunstneriske uttrykk) må jo pent gå under andre premisser, og være subjektiv på en annen måte, enn la oss si gravejournalistikk.
I forhold til om musikk er nyskapende – det er kanskje viktigere for noen enn for andre, men det står nå i klartekst, så kan man forholde seg til det. Vil du høre noe nytt og friskt, er dette neppe plata. Er du fan, og vil heller høre den bortimot patenterte bassinga til Flea og stemma til Kiedis, ja så er det da lite i denne anmeldelsen som tilsier at du ikke vil få din dose RHCP.
Man kan selvsagt gjerne ønske at alle anmeldelser var lange, fyldige og omfattende, men om det i det hele tatt skal være interssant å diskutere må jo saklighetsnivået ligge litt høyere enn flåsete utsagn om journalistisk håndverk.
Nok en gang er du veldig generell i din kritikk: «Lavt nivå rent journalistfaglig», «skremmende at NRK kan legge ut så dårlig arbeid», «journalisten har hatt en dårlig dag». Det ville lagt markant tyngde til budskapet ditt om du var noe mer spesifikk, for å si det pent.
Det er helt greit at du synes Trout Mask Replica er det siste nyskapende som har skjedd musikalsk – selv om det i mine øyne er en absurd påstand. Jeg har dessverre ikke tid til å legge altfor mye energi i dette, men her er fem åpenbart nyskapende album som har kommet etter 1968, fra toppen av skolten:
Kraftwerk – Trans-Europe Express (1977)
NWA – Straight Outta Compton (1988)
Black Sabbath – Black Sabbath (1970)
Talking Heads – Fear Of Music (1979)
Primal Scream – Screamadelica (1991)
Vel bekomme.
Plata fortjener kanskje en treer. Svakt journalistisk arbeid er det når journalisten ikke klarar å skrive titler riktig, selv om tittelen er på linken fra youtube som journalisten selv har satt inn. Og når journalisten bruker anmeldelsen til å synse og å sette bandet inn i sin egen musikkhistoriske sammenheng(Hvilke låter lagde RHCP forresten i 1995? Var ikke det One Hot Minute, som kom i 96? Den minst «friske» plata i bandets historie?) Leseren vil lese en faglig vurdering av plata!
Og platene du nevner er ikke annet en videreføring av tradisjonell pop/blues-tradisjon, selv om de er friske og enkelte av de er svært bra.
Kanskje begrepet nyskapende favner en litt vid horisont i nrks annmelderlaug. Hva vet jeg.
Takk for at du tok deg tid i din travle hverdag. Nå må du gå og øve deg på kildekritikk og kanskje få innspill fra kolleger om journalisters rolle som videreformidler av informasjon gjennom media.
Rock n roll.
Hmm tror jeg skjønner nå.
Biten du mangler er at alle unntatt ferske akademikere ikke setter all verdens lit til faglige vurderinger.
Det er mest sånt som man lar andre gjøre fordi man synes det er litt fint noen er engasjert og passer på utifra klubbhuset sitt.
Så lar man dem være i fred mens man koser seg med å lære å utrykke sine egne inntrykk og gjøre egne vurderinger.
Feil låttitler har jeg allerede adressert; tar det til etteretning og kan godt legge meg flat (for å floskle det til), om det hjelper. Det skyldes altså slapp korrektur fra min side og har ingenting med research å gjøre.
One Hot Minute ble sluppet 12. september 1995 og er etter min mening den mest undervurderte skiva i bandets katalog.
Når det gjelder hva som er «nyskapende» og ikke konstaterer jeg at vi befinner oss på ulike planeter. Men pussig at du skulle trekke fram «videreføring av bluestradisjonen» – for det er jo ikke noe blues i Trout Mask Replica? Den oppstod i et vakuum, frakoblet fra eldre musikalske tradisjoner?
Det oser blues av trout mask, det er riktig. Men den representerer og et brudd i pop/rock-tradisjonen som det må kunne hevdes ikke finnes maken til. At ingen musikk oppstår i vakum er det lett å se på din liste av nyskapende album der referansene til tidligere utgivelser og band er åpenbare. Med Trout Mask Replika er største delen av referansene så til de grader farget av det besynderlige sinnet til Don van Vliet at de ikke lar seg spore (så lett).
Og så egner Trout Mask Replica seg utmerket til å få i gang en debatt. Og disse nettdebattene er svært god underholdning.
Ha en fin dag.
Med en så lav terskel for å føle seg lur burde du da like mye, mye mer?
Jeg synes det generelt er ganske dårlig underholdning når folk ikke er i nærheten av å være ærlige. :/
David.
Jeg liker svært mye rart, men er kanskje ikke så lur. Og den beste underholdning er den ærlige.
Ha en fin dag du også.
… Da er det kanskje en ide å droppe en debattteknikk som bare er å si noe dumt man ikke egentlig mener?
Du finner nok ut at de fleste er mer skravlesjuke enn kranglete egentlig, og at litt ærlighet får tilgitt mye babbel
David. Jeg mener det.Jeg er ærlig. Og en nettdiskusjon er god underholdning.
Fin reservasjon, hvilke originale plater kan vel ikke kategoriseres som avant garde?
Jeg hører vel ifølge mange utelukkende på «sær» musikk, og fytti så mye det er av det!
Som ikke passet klassifikasjonene som fantes før dem.
Synes det er vakker pop alt sammen
Men hvor i alle dager skal man starte om du ikke har hørt noe siden 68?
Just another diamond day i -70?
Eller da har man vel allerede hoppet over den spede begynnelsen av elektronisk musikk (Bruce Haack ga vel ut Electric Lucifer i 69-70?)
Så kom vel Stormcock i -71
Men da er jeg kun i baklengs folkemusikksporet (som forsåvidt enda holder eksperimentell kok med Newsoms Ys som høyeste nylige merke) siden jeg hører på det akkurat nå.
Utvider man bare bittelitt, til Brasil (Os Mutantes), eller Japan (YMO), eller … du skjønner kanskje problemene.
Det kom jo musikk etter 70 tallet og, man kan jo bli sittendes like lenge som entusiastiske anmeldere av god musikk har sittet siden den gang.
Her er en liten youtubeliste til deg av det jeg kom på akkurat disse fem minuttene
http://www.youtube.com/user/Drageslukeren#grid/user/737880C6C3B1E3C0
Ellers får du vel bare lytte litt mer aktivt kanskje?
Fin liste. Stormcock er en favoritt her!
Småplukker litt i den perioden nå for tiden (må jo alltid la noe være igjen til senere så hoppet mellom 70s folk og krautsynth til jeg ble distrahert av moderne bossa greier … ) Bert Janschs Rosemary Lane likte jeg veldig godt også.
Flere du tror har gått under radaren min av samme kvalitet?
Josephine Foster har ikke så mange fått med seg i nyere tid, både all the leaves are gone og graphic as a star er kjempealbum
Hørt noe på Espers av nyere ting innen sjangeren? Deres «II» er utmerket!
II var ikke på spotify så har ikke stjelt den :/
Likte førstealbumet men ikke som en helhet egentlig.
Noe ble bittelitt for ehm sutrete kanskje for meg, litt for goth?
Riding er det beste eksempelet på hva jeg virkelig likte av dem, kan nok være fordi jeg liker bonnie prince billy og campbell og lanegan, noe falt rett i smak og resten overså jeg litt.
Skal gi II en sjanse om den dukker opp i nærheten.
(PS: Anbefaler alle sentimentale folk fans Innocence Mission
)
Espers var stas!
P.S. David, de har den på emusic.com, så slipper du stjæle!
Tror du jeg hadde sittet her halve dagen og dillet om jeg var stinn av spenn?
Alt til overs går til mine gode venner i book depository, litteratur er førsteprioritet.
Innocence Mission er fint. Litt i samme gate er det grovt undervurderte New York-bandet Hem, som visstnok er i studio for tida:
http://open.spotify.com/artist/2F1DhyxEPIya8dN5RipxKE
Judee Sill, Essra Mohawk og Linda Perhacs er alle damer som er verdt å sjekke ut for enhver fan av eksentrisk (amerikansk) 70-tallsfolk – prøv for eksempel:
Judee Sill – «Heart Food»
http://open.spotify.com/album/40epQ5uLIK1k7mGL0ESpUn
http://wimp.no/album/282648
Essra Mohawk – «Primordial Lovers»
Linda Perhacs – «Parallellograms»
(de to siste er ikke streambare, men er tilgjengelige på CD (Mohawk) og vinyl (Perhacs))
Ooh, Hem falt i smak, pen pop
Er nok lett å undervurdere de som har som hovedstyrke å konsekvent lage vakre låter heller enn hits.
Tror en del for eksempel hører på Hem, tenker isj Alanis Morisette, og så ikke gidder å høre etter.
Heart Food er en favoritt allerede, får se om jeg klarer å finne de andre.
Takk for tips
Annet Innocence Mission-aktig band verdt å sjekke ut er The Sundays, som leverte sitt beste album i «Static And Silence»; for eksempel den nydelige åpneren «Summertime» – http://open.spotify.com/track/4WrYLfuJg2wNLwvSRHZwxl
Den husker jeg!
Noen jeg kjenner må ha likt dem, men jeg snobbet det vel litt.
Ble en fin samledag det her
Jeg tar kvelden, dere får kose dere med å bli ertet av kvinnelige redaksjonsmedlemmer for å like pusemusikk ;P
Jeg syns Hem var litt trått … Noen spes. album eller låter som anbefales? Sjekker Innocent Mission nå, veldig lovende. Og enig med Jørgen i at Sundays er flott!
Hem krevde litt country teft, har ikke hørt det nok til å velge ut favoritter enda, men det var helt klart vakre låter innimellom.
Innocence Mission blir bare bedre med årene.
We walked in song er mitt personlige favorittalbum, men den nyeste er under kun fordi jeg skipper God is love
De to siste har best produksjon, jevnt oppe med automatic for the people og hope sandovals bavarian fruit bread, men det er masse, masse vakre låter i de eldre også.
Hem kan kanskje oppleves litt Disney ved første møte – de er ikke akkurat engstelige for å dra på med storslåtte arrangementer. Min personlige favoritt er Eveningland, men mange foretrekker forgjengeren (og debuten) Rabbit Songs, som låter mer rustikt og mindre skinnende.
Hvis en plate skulle «bryter på samme måte», så er det vel pr definisjon ikke nyskapende. Da gjør den jo det samme som Trout Mask Replica. Selvsagt har det kommet uendelig med plater siden 1968 som har vært «nyskapende». Poptradisjonen er i seg selv et begrep som ikke er det samme i dag som i 1968, altså har det vært skapt nye ting. Hvorfor er den plata et brudd med poptradisjonen egentlig? Den kan jo ikke på noen måte klassifiseres som en pop-plate. Hvis noe er avant garde, så er det jo Trout Mask Replica. å påstå at det ikke har kommet ut noe «nyskapende» siden 1968 er en helt absurd påstand.
Den beste vitsen var å hugge i papp.
Jeg skulle virkelig likt å sett at all teksten var hugget i papp, kan hende prøver jeg, men jeg er ikke så stødig på øksa så noen må nok følge med.
Men du er tilgitt, hadde du bare lest anmeldelsen din en gang eller to til hadde du nok flyttet setningen til toppen.
Personlig liker jeg godt at tørre teorier blottet for fantasi har liten plass i anmeldelsene her.
Martin har lest et helt rockeleksikon! Gratulerer.
Dette kommentarfeltet er god underholdning!
Kan de ikke bare legge opp først som sist?
Uff, nei, nå blir jeg helt forkommen her jeg sitter med min replika.
«Lavt nivå rent journalistfaglig»? Pleaze explain. Om han hadde «kunnet sitt fag». wtf? Asp er en av de beste. Han kan sitt fag. Hvem og hva er du som sitter der oppe og pirker anonymt? Jeg lurer oppriktig.
Jeg er enig i at anmeldelsen virket veldig raskt satt sammen og ikke ekstremt godt skrevet, men ærlig talt, dette er ikke et veldig spennende album. Helt greit, radiovennlig tidsfordriv for min del. Skuffende etter fem års venting.
Denne skiva høres jo fantastisk døll ut.
Og så lurer jeg på hva slags journalistfaglig bakgrunn man egentlig må ha for å anmelde Red Hot Chili Peppers? Det er tross alt verdens mest ORDINÆRE rockeband, og platen anmeldes av rundt regnet 10 000 aviser, og da ofte av journalister med halvparten så mye peiling som Asp. Det er kanskje bedre? Da får du jo femmer’ din, chilipepper.
RHCP har vært uinterressante etter mother’s milk.
Møkkaplate som sikter seg inn på aldersgruppen 4-13 år og 40-60 år. Bare et tidsspørsmål før tegneserievideoer blir produsert over en lav sko for å kjøpe kidsa. Sex Sugar blood magic er siste pust fra dette bandet
Enig! De var vel i nærheten av å lage en interessant plate med Californication, men ut over det har de vel bare laget en og annen sang som er interessant. Et eksempel er vel på By The Way – Etter mitt skjønn inneholder den platen kun 1 god Chilli Peppers låt og det er «dont stop» – Resten er gørr kjeldelig. Nei, skal du høre RHCP, kan du kjøpe alt opp til og med BSSM! Ut over det ser jeg at det nevnes at One Hot Minute skal være en av deres mest undervurderte plater – Tja: One Hot Minute er kanskje ikke den dårligste plata i verden. Men den platen hverken føles eller høres ut som en RHCP plate. Den stikker seg veldig ut lydmessig og låmessig og årsaken er nok Navarro sin gitarstil som bryter veldig med RHCP!
Men altså, folk, Blood Sugar Sex Magik, som alle tydeligvis vil ha mer av, kom ut 1991. Etter dette; One Hot Minute, Californication, Bye The Way, Stadium Arcadium og I’m with You som ALLE har visse likheter med dette nye albumet ( spesielt Bye The Way )
Poenget mitt? BSSM er en svært liten del av rhcp sin musikk historie. Det «nye» rhcp er det de generelt har vært i 10 år. Liker du ikke dette albumet, kan du umulig liker det forrige eller Bye The Way. Så hvis du kun liker den gode funken de hadde på tidlig 90-tallet, hvorfor er du her?
Er så faens lei at alle vil ha det gruppa lagde for over 20 år siden… Move on. Rhcp did. Finnes nok av ræva punke/funke band der ute.
Har ikke hørt gjennom hele platen ennå, mesteparten. Red Hot Chili Peppers er ikke det de engang var, men er i dag et helt greitt, solid band som fortsatt kan komme oppe med noen bra låter. Blood Sugar Sex Magik er og blir milepælen i deres katalog. Den er en klassiker som var nyskapende og hadde et helt annet sound enn hva Red Hot har i dag.
Er ellers enig med at One Hot Minute er et ekstremt undervurdert album. Den nest beste platen de har gitt ut etter min mening.
Skal innrømme jeg foretrekker funkperioden deres fra ca 88-95, selv om jeg mener de også har mye bra element frem til Stadium Arcadium. De siste årene har de blitt noe gubbete, noe som er vanskelig å forestille seg når man vet hvordan de var for rundt 20 år siden. Da var de crazy og genuint kreative og eksperimentelle. Nå er det mer håndtverk føler jeg.
At One Hot Minute er annerledes på grunn av Dave Navarro på gitar ,stemmer. Men han er også sannsynligvis den råeste gitaristen i verden. To av verdens(da) feteste band, red Hot og Jane`s Addiction møter hverandre. One Hot Minute er i mine ører en klassiker.
«The adventures of rain dance maggie» er konge
Men det virker som om de har mistet den funky sounden etter at John trakk seg
Anthony, Flea og Chad er geniale på hver sin måte. Anthony har sykt bra stemme, Flea har geniale bass linjer og Chad har fantastisk tromme rytmer. Kan hende at resultatet ble dårlig litt pga. at Josh ble med og foreslo at de kunne komponere og lager sanger på piano og overføre det direkte til instrumenter etter på
Men Red hot Chili Peppers er forsatt yndlingsbandet mitt, uansett hva
Bortsett fra at jeg er på kornet enig med vedkommende som påpeker at musikk ikke trenger å være nyskapende for å være interessant (eller noe i den dur), så lurer jeg på om det dessverre ikke var drugsa som gjorde RHCP til et bra band i sin tid. Førstesingelen her var stort sett bare et svakere oppgulp av tidligere låter i samme stil.
elsker plata!!
JEG synes albumet er bra, jeg har hørt på den i flere dager…synes den fortjente en femmer på terningen, iallefall fire…smaken er som kjent som b….
‘Trygt’ og kjedelig.
Klarer ikke å fatte noe annet enn at alle disse anmeldelsene er basert på en forutinntatt holdning om at dette albumet MÅ være dårlig siden Frusciante ikke er med lengre.
Jeg har ikke hørt på noe annet enn dette albumet i fire dager nå, og jeg blir rett og slett ikke lei. På de tidligere RHCP albumene har det alltid vært en eller to sanger jeg rett og slett bare hopper over når jeg hører på det. På I’m With You finnes det ingen slike sanger. Jeg syns hele bandet får vist seg frem med positivt fortegn, inkludert Josh som jeg syns leverer et tilbakeholdent, men godt bidrag til et strålende album!
Første gangen jeg hørte refrenget på Monarchy of Roses fikk jeg gåsehud. En gjennomført konge sang hvis du spør meg. Jeg klarer ikke å kjenne meg igjen i karakteristikken som folk her kommer med. At dette albumet er kjedelig er for meg uforståelig! Jeg digger det!
Jeg har ikke latt savnet etter Frusciante gå til hodet på meg, nei. Men jeg savner flere gode låter. Dette er jo langtifra et direkte dårlig album. Jeg synes bare det låter litt uinspirer-t/erende.
Jeg må si at jeg synes det nye albumet oppfyller mine egne forventninger, men jeg kan på den andre siden forstå at mange andre mener at den skuffer.
For å starte med å si det på den korte måten: DE TAR FEIL! Platen skuffer etter min mening overhodet ikke. Folk forventer så vanvittig mye av RHCP, alt skal være så jævla perfekt (på en ikke-perfekt-måte). Folk vil tilbake til «Blood Sugar Sex Magik» fra 91, men de kommer aldri noensinne til å være i nærheten av å lage noe like bra i eksakt samme sjanger nå. På den tiden og tilbake til begynnelsen gikk alt naturlig nok mye mer intuitivt enn nå, og det er jo verdens mest naturlige ting. Inspirasjon vokser ikke på trær og de forandre seg som bare juling fra «The red hot chili peppers» til «Blood sugar sex magik» også.
Fra første albumet via «Freaky Styley» til «The uplift mofo pary party plan» så virker det for meg som om alt de lagde, lagde de av én grunn. Det var morsomt. Hvorfor i all-verden skulle de ellers legge ut sanger som «You always sing the same»og «Thirty dirty birds». Det var morro, og fungerte ikke som noe annet en tidsfordriv.
Musikken de spiller i dag er ikke på samme måte intuitivt og endra seg gradvis fra «Mother’s Milk» og det er verdens mest naturlige ting. De vokste rett og slett opp. Jeg synes det nye albumet treffer på en prikk til forventningene mine og det er svært spennende å høre Klinghoffer på cd. Og som overraskende nok bare én nevner over så slenger jeg meg på påstanden om at drugs bidro til mye av stilen deres i starten. Og takk for det
Men å si noe som «dette har vi hørt før» og «lite nyskapende» er for meg totalt uinteressant. Er jo derfor jeg gikk i butikken og kjøpte plata, fordi jeg visste at jeg kjøpte en bra album og at det var verdt de 149,50kr det kosta på platekompaniet.
Kudos til RHCP for et bra album. Er ikke vits å si noe annet!
Jøss, selger de CDer fremdeles?
Wow!
Jeg synes albumet var helt fett!
Har digget dette bandet akkurat så lenge at jeg husker at platene måtte IMPORTERES på vinyl fordi man ikke hadde hørt om dem i Norge…(ca 1986)
Jeg skjønner at mange savner Frusciante,han var genial på mange måter, men tross alt: Ble det ikke littvel mye gitar-klimpring og kompliserte elementer til tider?
Personlig synes jeg Klinghoffer spiller fett! Han bidrar med en ny sound som vi ikke har hørt før i dette bandet, så jeg synes jo det er på sin måte ganske nyskapende(for de som absolutt MÅ være nyskapende)
NYSKAPENDE: Jeg kan ikke akkurat huske at Britney spears, Rolling Stones, Bruce Springsteen eller Rianna har vært så nyskapende heller. Holder det ikke at RHCP er grise-gode å spille og lager tøffe låter? det er jo tross alt det som teller…
BSSM er uten tvil den beste platen som representerte GOD musikk på 90-tallet..og Chiliene er tross alt snart 50 år(de fleste av dem) Jeg må si at jeg er imponert!
Word to the motherfucking street yo!!!
Enig med Jørn i alt her. Jeg ble litt skuffa da jeg spilte plata første gangen, men nå har den fått festa seg, og jeg syns den er god. Ikke RHCP som i 1991, men likevel mye bedre enn alt annet dritt som blir utgitt i disse dager. Goodbye Hooray er catchy, og Did I let you know er kanonbra. Men siste sporet Dance, dance, dance er søppel.
[...] Lydverket anmelder: Lite nytt under solen [...]
Dette er et kjempebra album! Morsomt at P3 spiller Did I let You Know!
I’m With You!!
Veldig annerledes fra Stadium Arcadium som er blitt min favorittplate av Chili Peppers. Den representerer hele spekteret deres og var veldig frisk når den kom ut (selv om kanskje noen av de siste sporene på den andre discen kunne vært kuttet ut). 21 mill solgte plater og på toppen av Billboard i mange uker! ikke dårlig for et dobbeltalbum til over 20 dollar i USA. Utsolgt og utvidet Tour så tross alt bandets største suksess selv om det slet på bandet.
Stop å hate anmeldelser og andre som legger igjen kommentarer! NYT heller MUSIKKEN fra et band som faktisk er bygget på et nesten livslangt vennskap og som faktisk bærer preg av dette!
Ole
[...] nyere dato må vi nevne Red Hot Chili Peppers, det amerikanske bandet som ikke imponerte nevneverdig på sin siste [...]
[...] nyere dato må vi nevne Red Hot Chili Peppers, det amerikanske bandet som ikke imponerte nevneverdig på sin siste [...]
[...] og ”Dani California” og ”Look Around” og ”Monarchy Of Roses” fra det siste albumet I’m With You, er hovedsaklig fra konserter i Storbritannia, melder NME. Og det kan være mulig at gratisstuntet [...]
Red Hot chili peppers er ikke det samme uten John Frusciante, det er derfor albumet ikke er så bra. Jeg sier ikke at Anthony, Flea og Chad er dårlige musikere, men det er akkurat som om Jimmy Page sluttet som gitarist i Led Zeppelin og blitt erstattet av en annen. John Frusciante er like viktig for Red Hot Chili Peppers som Jimmy Page var for Led Zeppelin.