Det er interessant hvor bra liverykte det bergenske ungdomskollektivet Kakkmaddafakka har pådratt seg de siste årene. Dette har de nemlig oppnådd på tvers av en tre år gammel albumutgivelse det på ingen måte er mulig å juble over. Likevel er det åpenbart at Kakkmaddafakka som liveband har en evne til å skape stort engasjement blant publikum; herlig fengende refrenger, simple melodier, tre korister og en gjennomsyrende hyllest til yachtrockens karakteristiske vesen skal ha store deler av takken her.

Med andreplata Hest har de mest sentrale bandmedlemmene gitt seg selv en konstruktiv ørefik, og i langt større grad forsøkt  å rendyrke ett uttrykk i stedet for å rote seg bort i barnslig lek – og det med hell. Pubertale og overfladiske tekster om jenter, kåtskap og kjærligheten står likevel i sentrum, det samme gjør musikk som helt tydelig er laget utelukkende fordi det å spille i band er gøy.

Kakkmaddafakkas nye og finslipte uttrykk lener seg tungt opp mot den britiske fortauspopkulturen som vokste frem i løpet av 2000-tallet, med  band som Arctic Monkeys, The Kooks og Foals som inspirasjon. Akkurat dette demonstrer det definitive platehøydepunktet ”Restless” med bravur. Guttene nøler likevel ikke et sekund med å ta noen inspirasjonsmessige avstikkere: ”Make The First Move” har umiskjennelige diskoelementer ved seg, «Self-Esteem (Wenga)» lefler tungt ved afropopen og «Gangsta» er en tydelig flørt med skasjangeren.

Bergenserne hadde likevel hatt godt av å stramme seg selv inn enda flere hakk. Et lavere inntak av Coca-Cola, øl og kaffe i studio hadde kanskje ført til at Hest i større grad hadde endt opp som et album, og ikke en slags liveplate med eksepsjonell lyd. Kakkmaddafakka har det rett og slett litt for gøy iblant. Det mest merkbare eksempelet på dette er instrumentalen ”Heiberg” – en låt som fremstår som lite annet enn en gjøglete Arctic Monkeys-blåkopi på skive, selv om den sikkert kan fungere som en leken introlåt på konsert.

Hest er ikke en overveldende bra plate, og viser også at det er lite sannsynlig at Kakkmaddafakka noen gang vil gi ut akkurat det. Men når bandet er på sitt beste, får man likevel fryktelig lyst til å danse hemningsløst i T-skjorte og shorts i gatene idet våren går mot slutten og sommerferien nærmer seg. Hadde bare Hest blitt sluppet i midten av mai, og ikke i begynnelsen av mars.

Kim Klev

Tags: anmeldelse, Hest, Kakkmaddafakka, Kim Klev, Lydverket, plate