Den rurale og storslåtte popmusikken har skapt seg en nedtråkket sti i kulturlandskapet. På norsk jord har dette blitt en sjanger to nesten Askeladden-aktige skikkelser har dukket dypt ned i de siste årene. En av dem er den nesten oversøte senjaværingen Moddi, den andre tjue år gamle Einar Stray, en sandviking omtrent med like store ideer som talent. Likhetene blant disse to er slående – ikke bare ligner de rent utseendemessig og spiller i hverandres band, men de opererer begge innen et uttrykk med klassisk instrumentering og et ønske om å skildre de store følelsene i livet.

Det skal ikke mye til for at musikk som dette låter friskt og rørende. Moddi demonstrerte det med sin debut fra fjoråret, og du har selvsagt også sjangerens hertuger Godspeed You! Black Emperor, som er nevnt som særdeles store inspirasjonskilder for begge disse sarte, unge nordmennene. Selv om Einar Stray ofte sliter med å frembringe gåsehud i samme grad som de to nevnte, har han klart å lage en salig samling ypperlige poplåter tungt infisert av postrockens komposisjonsregler.

Det er imidlertid når Stray og hans musikerbande er på sitt mest tålmodige at gevinstene er størst.  For selv om hans låter innenfor det mer tilgjengelige popformatet, spesielt vårsøte «Yr Heart Isn’t A Heart», utpeker seg, er det likevel de virkelig lange låtene som står for høydepunktene. Med over åtte minutter hver er tittelsporet, mørke og storslåtte «We Were The Core Seeds», samt det nærmest ti minutter lange og overraskende minimalistiske instrumentalsporet «Teppet faller» alle imponerende og veldreide popkomposisjoner.

Som en del av Oslos indiepopsamfunn er det på ingen måte overraskende at Stray er signert til Spoon Train Audio, eller at Sjur Lyseid fra Monzano har påtatt seg produsentjobben for Chiaroscuro. På tross av et overveldende lydbilde fremstår det aldri som om produsentfingrene hans har lagt særlig merkbare fettmerker igjen på musikken, men snarere styrket den naturlige og organiske helheten denne musikken fortjener.

Lovende, schlovende: Chiaroscuro en plate med sju låter som med fullt overlegg bør benyttes som lydspor til en kommende, solfylt vårtid.

Kim Klev

Tags: anmeldelse, einar stray, Kim Klev, Lydverket, plate, post-rock