Det ser ikke spesielt lovende ut når Yelawolf, den mest inspirerte rapbookingen Hove kan klaske i bordet med i år, skal entre scenen i amfiet. Det befinner seg knapt en kjeft på området, og lydproblemer gjør at førstelåten må dras i gang på nytt. Bekymringene fordufter imidlertid etter få minutter, og idet «Good To Go» duver over den voksende folkemengden blir det med ett klart at dette blir en spesiell konsert.

Yelawolf er nemlig noe for seg selv. Eminem-sammenligningene han har måttet tåle er både urettferdige, overfladiske og misvisende; visst er de begge hvite amerikanere, stinne av karisma og med white trash-estetikken under huden, men Yela skiller lag med den stadig mindre relevante Marshall Mathers både lyrisk, musikalsk og flytmessig. Over tung, dum bass og skeletale sørstatsbeats avleverer han de knark-og-bil-sentriske tekstene i et forrykende tempo, med en sjelden rytmisk intelligens og overlegen timing.

Høydepunkter finnes, som på miksteipen Trunk Muzik, i hopetall: Både «I Wish» og «Stage Lights» bryter med den frenetiske dirty south-dundringa og ekspanderer inntrykket av Yelawolfs utrykksmessige habitat, mens «Pop The Trunk» og «In This Club» som forventet avslutter med stil.

På «Love Is Not Enough» viser han endog at han er i besittelse av en anstendig sangstemme, og med «F.U.» dytter han publikum ytterligere over på sin side med like deler elskelig og energisk gneldring. Humor og sjarm er kvaliteter det kan være lurt å være i kontakt med når du ser ut som en aldrende emokid, og Yelawolf besitter dem i likt monn.

I det hele tatt en nødvendig vitamininsprøytning på festivalens siste dag, dette. Ved neste korsvei er det en overhengende sjanse for at både Yela og folkemengden som får overvære ham er langt større.

Tags: anmeldelse, anmeldelser_uke26, hove, konsert, Live, marius asp, yelawolf