Hanne Kolstø er en av de mest profilerte skikkelsene knyttet til Kristiansands stadig mer lovende musikkmiljø. Den største årsaken er at hun er en av landets sterkeste vokalister, med en rusten, mektig og unik stemme som i seg selv låter mer forførende enn det aller meste her i verden. I episke, nittitallsflørtende Love:Fi og det høyst undervurderte triphop-ensemblet Thelma & Clyde fronter Kolstø band som legger arbeid i å perfeksjonere det som ligger mellom, oppå og bak melodiene. Det er av samme grunn hennes solodebut Riot Break er så imponerende som den er.

Hennes liveopptredener, samt singelen «The City», har skapt et forhåndsinntrykk av at samples og elektronikk i stor grad ville dominere Kolstøs lydbilde. Så fort man får vasset i Riot Break, innser man imidlertid fort at dette i bunn og grunn er organisk og lavmælt musikk som er perfekt for høstmørket – og den medfølgende melankolien. Det er likevel det store arbeidet Kolstø legger i de tilsynelatende umerkelige detaljene som løfter låtene på Riot Break til et uvanlig høyt plan. Krydret med en monumental gitarvegg, sarte strykere, et slitent orgel og masse xylofon blir i en utgangspunktet fantastisk melodi som «What The Wind Can’t Carry» så vakker og altoppslukende at gåsehuden går amok.

Helhetlig er albumet dessverre litt for inkonsekvent til at absolutt alt glitrer av gull. For Kolstøs lydbilde har to distinktive ytterpunkter, der det ene består av disse vakre og høstbrune poplåtene, mens mer elektronisk orienterte spor stiller seg i den andre enden. Gjennom sin unike vokal og utrolige smekre arrangementer møtes likevel disse to lydbildene på umerkelig vis. Tittelsporet står dog igjen som kroneksempelet på at melodiene hennes gjør seg best uten for mye vokalsamples og slitne synther. Også pausesporet «Samca» er lite å bli rørt av, der den som en halvannen minutter lang instrumentallåt i to deler står igjen som unødig mas på en ellers nydelig albumutgivelse.

Den kommende høsten vil uansett føles amputert uten Riot Break ved din side. Med låter som «Clandestine», «What The Wind Can’t Carry» og «Hide And Seek» er det åpenbart at kjæresten din bør dumpes ved første anledning, slik at du kan ta deg romantiske høstturer helt alene. Med Riot Break til å varme hjerter og ører, selvfølgelig.

Kim Klev

Hør Riot Break i Spotify eller Wimp.

Tags: anmeldelse, hanne kolstø, Kim Klev, Lydverket, plate, Riot Break