Borknagar ble startet av gitarist og låtskriver Øystein G. Brun i 1995. Han hadde bakgrunn fra death metal-bandet Molested, men ønsket å utforske et mer melodisk og black metal-inspirert uttrykk. Siden den gang har Borknagar dannet sitt eget, lett gjenkjennelige lydbilde med elementer fra folkemusikk, progressiv rock og ekstremmetall – med noen eksperimentelle sidesprang.

Med Urd leverer Borknagar sitt beste album på mange år. Følelsen fra glansdagene er prominent og låtstrukturen velkjent, samtidig som bandet leker i nytt terreng. Musikken har en egen avant garde-snert som går forbi tradisjonell symfonisk black metal. Lars A. Nedland krydrer med orgeltoner som smaker av Deep Purple, og Jens F. Ryland står for utsøkte wah-wah-gitarsoloer. Trommis David Kinkade er også med på å danne et godt grunnlag, men merkelig nok forlot han Borknagar for langt mindre interessante – men garantert mer pengesterke - Soulfly.

Urd markerer også vokalist og bassist ICS Vortex’ tilbakekomst. Vortex’ stemme har vært dypt savnet i Borknagar-sammenheng, og det å ha ham tilbake føles veldig riktig. Mange hadde nok håpet at han skulle ta seg av all vokal, men i stedet trer han inn i et gyllent sangtrekløver med Vintersorg og Nedland. Vintersorg har lenge slitt med å finne sin vri som Borknagar-vokalist, og har nok vært preget av egne prosjekter. Men etter mer enn ti år i bandet har han klart å tone ned sin karakteristiske, nasale stemme og endelig funnet seg til rette. Resultatet er at vokalsiden av Borknagar sjelden har hørtes mer komplett og gjennomført ut.

Åpningsmelodien “Epochalypse” starter med et typisk blast-beat-anslag før vokalen kommer inn og skyver trommene mot bakgrunnen. Melodien veksler mellom det ekstreme og progressive, og fortoner seg som et organisert vanvidd. Borknagar har samlet nesten hele sin karriere i ett eneste spor uten at det høres rotete ut, og beviser at de fortsatt behersker den nanofine balansen mellom det myke og harde.

Lytteren blir tatt med på en berg-og-dal-bane av sjangere og tidsperioder. På ”Roots” og ”Frostrite” vekkes minnene fra The Archaic Course (1998) og Quintessence (2000). Samspillet mellom de ulike vokalistene er eksellent, og Borknagar fremviser majestetiske melodier få andre klarer å kopiere. “The Beauty of Dead Cities” er på grensen til radiovennlig, og byr på tempo og rockeaktig vokal. Låtstrukturen er velkonstruert med refreng, fine melodier, irregulære rytmer og ekstreme tendenser.

“The Earthling” er en av de rareste låtene med sin verdensromaktige atmosfære og finurlige blanding av progrock, doble basstrommer og røff vokal. Instrumentalsporet “The Plains of Memories” domineres av strykere og piano, og jeg klarer ikke å bestemme meg for om dette er en forfriskende pause eller en litt kjedelig mellompassasje. Det glemmes fort når demonene skriker ut på “Mount Regency”. Roligere, melodiske vendinger blandes med kjappe og påtrengende partier, psykedelia og en progrockkeyboardsolo.

“The Winter Eclipse” inneholder mer growling og black metal enn de andre sporene. Kjølige gitarer, høyt tempo og raspende vokal inngår ekteskap med melodier og prog, og tramper på dem som fortsatt mener at «slikt ikke hører hjemme i sjangeren». Vortex viser sitt enorme vokalspekter, og følelsen i stemmen hans er trykkende og nifs samtidig som den er full av håp og forventninger. Ingen klarer å få lytteren til å fryse på samme måte som ham. Milde «In a Deeper World» avrunder albumet, og alt føles tomt når den siste tonen dør ut. For et album.

Urd er en gigantisk, massiv og følelsesladd utgivelse med vakker tematikk. Albumet illustrerer beundringen for – og grublingen rundt – naturen og menneskeheten.  I følge nordisk mytologi står Urd under Yggdrasil og svinger livslinen til menneskene. Han representerer fortiden, mens Verdande representerer nåtiden og Skuld fremtiden. Brun var opptatt av at plata skulle symbolisere dette, og har sørget for at produksjonen og musikken gjenspeiler det.

Det er sjelden at et band låter såpass engasjert på sitt niende album. Det er nesten så jeg lurer på om det er noe i det norske drikkevannet om dagen, for det har kommet uvanlig mange gode utgivelser hittil i år. Har du vært Borknagar-fan tidligere, kommer ikke denne plata til å skuffe deg.

Helle Stenkløv

PS! På noen av utgavene skal det være med to bonusspor: Metallica-coveren ”My Friend of Misery” og en låt som heter ”Age of Creation”.

PPS! Borknagar spiller på årets utgave av Inferno (4.-7- april i Oslo). Møt opp!

Tags: Anmeldelser, Borknagar, Helle Stenkløv, ICS Vortex, Lydverket, Urd, Vintersorg