My Chemical Romance - Konsert, Oslo Spektrum
Kjemisk ubalanse
My Chemical Romance har krympet i betydning siden sist de spilte i Norge. Det merkes godt i en glissen miniversjon av Oslo Spektrum – tross godkjent innsats fra bandet selv.
Det kan synes som om My Chemical Romance med Danger Days: The True Lives Of The Fabulous Killjoys, sluppet på tampen av fjoråret og erklært kommersielt død kort tid etter, endte opp med å gjøre en reversert-KISS-anno-1983. Det året bestemte Paul Stanley & co. seg for å droppe de sminkede maskene verden hadde forbundet dem med inntil da. MCR gjorde i grove trekk det motsatte, men ble straffet på samme måte, minst like hardt (og mer akutt; Lick It Up solgte tross alt mer enn den coversminkede forgjengeren Creatures Of The Night).
Til tross for at det kanskje er det beste (og definitivt det morsomste) av New Jersey-bandets fire studioalbum så langt, har kvartettens åpenlyse flørt med referanserock, tegneserieelementer og leken eskapisme fremmedgjort store deler av fanbasen, som nok har investert betydelige mengder kjærlighet i bandet nettopp med en stilltiende forutsetning om at outsiderposituren er ekte, at den betyr noe, dunkende i tinningen. Det ligger en fallhøyde i dette jeg synes bandet forholder seg til med bravur. I det minste på plate.
I Oslo Spektrum føles det først litt tungt og trist. Selve lokalet, som er en nedstrippet (og dessverre temmelig ustilig) utgave av hovedstadens betongstorstue, er et underlig kompromiss; like blottet for arenakvaliteter som intimitet. Det er glissent, lyden er alt annet enn god og med unntak av den rødhårede publikumsfrieren Gerard Way kan bandet knapt beskyldes for å overanstrenge seg.
«Sing» er et tidlig høydepunkt, mens florlette «Summertime» senker skuldrene og åpner lydbildet på sårt tiltrengt vis. Derfra og ut veksler konserten mellom å være en parademarsj av den mørke, pompøse sorten og rett-i-hjertet-punkpop med drypp av metall og LA-sleaze i nabolaget mellom Guns N’ Roses og Jane’s Adddiction. «Welcome To The Black Parade», «Teenagers» og avsluttende «Bulletproof Heart» stikker seg ut som høydepunktene på en konsert som bruker for lang tid på å slå ut vingespennet, og som på de aller fleste måter ville gjort seg langt bedre på en tettpakket Sentrum Scene.
Og Gerard Way, da. Når han ber publikum «forbli stygge!» eller serverer annen halvfordøyd, opprevet-t-skjorte-vennlig livsvisdom, fremstår My Chemical Romance mest av alt som et band som skuer utover publikum og brått skjønner at de er i ferd med å passere middagshøyden. Når han avslutter med et rungende, overbevisende «løp videre!», derimot, er det en oppfordring å ta med seg, både for publikum og bandet selv. Slik det fortoner seg nå, ligger sistnevnte et lite hestehode foran.
Marius Asp
Dette spilte My Chemical Romance i Oslo Spektrum:
1. Na Na Na (Na Na Na Na Na Na Na Na Na)
2. Thank You For The Venom
3. Planetary (GO!)
4. Hang ‘Em High
5. SING
6. Vampire Money
7. Mama
8. The Only Hope For Me Is You
9. House Of Wolves
10. Summertime
11. I’m Not Okay (I Promise)
12. Famous Last Words
13. DESTROYA
14. Welcome To The Black Parade
15. Teenagers
16. Helena
17. Cancer
—
18. Vampires Will Never Hurt You
19. Bulletproof Heart
Les også: My Chemical Romance vil hjelpe Japan
Tags: anmeldelse, konsert, Lydverket, marius asp, My Chemical Romance, Oslo Spektrum
Publikum var.. Typisk norsk. Helt greit, men synes likevel det var fin stemning i lokalet, selv om jeg er enig i at Sentrum Scene hadde vært mye bedre. Gerard var i god form, og Vampires Will Never Hurt You var.. Helt sinnsykt fantastisk. Vet ikke hvordan det var lenger bak, men stemningen på første rad var veldig bra.. Og veldig tårevåt for min del.
Vampires Will Never Hurt You var fantastisk. For meg, subjektivt sett, var den konsertens høydepunkt. Første rad gikk sånn passe crazy når vi hørte at det var den.
Du var ikke den eneste som hadde en tårevåt opplevelse, for å si det sånn. Både jeg og jenta ved siden av meg gråt til nesten annenhver sang.
Jeg mener denne artiklen er rett ut latterlig. Set at spektrum virket mørkt og dystert var kanskje sant, men når MCR kom på så var det kun en ting som ble tatt inn, og det var tusenvis av fans som hylte til musikken. Hele bandet gjorde en fantastisk jobb, de innfridde hvertfall alle mine forventninger. Patetisk å kritisere det her
Det er IKKE bandet som har ‘krympet i betydning’, men heller det norske publikummet. For å skjære alle over én kam, og av egen erfaring, tipper jeg størsteparten av de i salen (bortsett fra de som er fans og virkelig FORSTÅR My Chem) var folk som omtrent bare har hørt Black Parade og ‘hitsa’ (som forøvrig er de eneste låtene deres dere har spilt på P3…). Da er det vel kanskje ikke så rart at publikum ikke er helt med, ettersom de ikke har hørt mer enn 1/4 av back-katalogen deres?
Forøvrig, har MCR bare utviklet seg i mer og mer positiv retning; de har aldri vært seg SELV mer en nå
Jeg er ikke så glad i Spektrum, så Sentrum eller Rockefeller hadde vært fint.
De begynner vell å kjenne det på kroppen nå. Så jeg er vel uenig i denne 
De har ikke tapt seg, og jeg hørte mennesker som kunne gamle og nye.
Hvorfor må alt være så forbanna seriøst. Let loose a litte. Terningskast har egentlig ingenting å si.
Men jeg syntes konserten i går var bra! Jeg var faktisk positiv overraska over publikummet
Og bandet.. jeg syntes de gjorde en veldig bra jobb
Og hvem bryr seg vel om terningkast. Folkene der inne hadde the time of theire lifes. Og jeg tror MCR likte seg tilbake i Norge. Jeg hadde det hvertfall supergøy
Jeg vil påstå at My Chemical Romance er det mest misforståtte bandet i nyere musikkhistorie. Jeg blir nesten lei meg når anmeldere ikke forstår konseptet deres. De er mer enn musikere, de er kunstnere. Og mange forstår ikke kunst, i allefall ikke moderne samtidskunst. De putter så mye inn i alt de gjør, albumcovre, musikkvideoer, konserter. De er outsidere alle sammen, de spiller tv-spill og er tegneserienerder på sitt beste. De er forbilder for en veldig stor del av verdens outsidere. Og ingen skjønner seg på outsidere, med mindre de er en selv.
De har ikke noe imot å spille på mindre scener, det har de selv sagt. Bare de får spille, er de glade. Det har ikke noe å si hvor mange som var der, så lenge alt funka. Noe det gjorde. Er enig med at Vampires will never hurt you var sinnsykt bra. Bare synd at så mange ikke kunne den sangen, og de fleste fra Revenge også dessverre.
er jeg slem om jeg humrer litt av enkelte kommentarer her?
men for all del: Vannvittig bra med engasjerte fans!
Altså, spektrum failed med inngangene… skjønner ikke hvorfor de truga alle folk på en jævla inngang. Det var et veldig lite lokale, men det er vel kanskje bandet selv som bestemte det ? Og lyd kvaliteten forandra seg ettersom hvor du sto. jeg hadde faktisk forventet litt mer show og lek fra de siden deres nye album er såpass fargerikt osv….
Krympet i betydning? Det er det mest latterlige jeg har hørt. Etter å ha vært fan av bandet i fire år har jeg stiftet masse bekjentskaper med fans verden over, og så godt som alle elsker det nye ablumet. Som allerede nevnt, det er dette som virkelig er MCR.
The Black Parade er et album de følte de måtte gjøre, men de var glade for å være ferdig med det etter to års turnering med det. Spesielt når de to første albumene er mer i samme gate som Danger Days blir det feil å skulle sammenligne det med The Black Parade, det er heller The Black Parade som er albumet som skiller seg ut. Kjipt at det er så mange som bare var der for The Black Parade, men sånn er det i Norge hvor de fleste bare får med seg det som går på radioen.
Stemningen på første rad var strålende, og bandet ga skikkelig mye. Og om det er pomp og prakt man har lyst til å se må man gå på en annen konsert, MCR er enkelt og greit rock og morro, that’s it.
PumpkinPeazy: Marius Asp hyllet Danger Days da den kom (google deg fram til anm), men han har helt rett i at bandet har krympet i betydning.
Kanskje ikke for deg og andre blodfans, men når vi snakker om kalde fakta som salgstall, radiospilling og salg av konsertbilletter. Kerrang påpekte også dette da de anmeldte konserten deres i London nylig, visstnok en av kun to utsolgte konserter i England.
Litt fakta:
Black Parade gikk inn på 2. plass i USA, Danger Days kun 8. plass.
Black Parade hadde 16 uker på VG-lista med 11. plass som beste, Danger Days kun 2 uker med 21. plass som beste.
Konserten i går ble nedskalert fra Spektrum til Club Spektrum, og til og med da var det glissent. Vet ikke nøyaktig hvor mange som var der, men det var nok laaangt unna det arrangøren forventet.
Synd, for Danger Days er feiende flott.
Co-signer på denne.
Jeg anmeldte riktignok ikke, men var enig med vår dyktige anmelder Glenn Olsen, og nevnte den i årsoppsummeringen. Det er rart at en så bra plate har kostet dem så mange fans. Det er et av flere poeng i anmeldelsen.
Jeg er ikke overrasket over at bandet har «tapt seg» med Danger Days. Ikke når så stor del av fansen liker dem på grunn av The Black Parade.
For min del, syns jeg Danger Days er den beste plata så langt. Og jeg er glad for at «fjortisfansene» har mistet interessen. Skal man se på kalde fakta, har nok bandet tapt seg. Det kan jeg være enig i. Men ta en titt på bandet, så ser du at de bare blir bedre og bedre.
Konserten i går var over all forventning. Av det jeg har hørt fra andre fans i USA og der omkring, så har MCR virket uengasjert og til og med oppført seg litt blærete på konserter. Fikk aldrig noe inntrykk av det i går. Det var masse trøkk og stemning på første rad. Å se bandet gi så mye av seg selv for fansen er utrolig morsomt å se.
Jeg missa bandet da de kom til Hove, og har drømt om å få se de live siden jeg ble fan for fire år siden. Jeg har fått en opplevelse jeg aldri kommer til å glemme, og det vet jeg mange andre har fått. På Bulletproof Heart, en sang som betyr utrolig mye for meg, kom tårene rett og slett. Utrolig vakkert!
Fin konsert, grei lyd, halvslappt publikum, men bandet gjorde en veldig god innsats
Etter Danger Days ser jeg nok mer på MCR som et moderne rockeband som flørter med Emo og Metall. Da taper de selvfølgelig hærskaren av Emo fans fra Black Parade og Life On A Murderscene, men du kan ikke være 19 år og frustrert for alltid eller hva?
My Chemical Romance har vokst opp, men det har ikke 80% av fanbasen desverre
Life on a Murder Scene er en dvd, er kanskje Three Cheers for Sweet Revenge du sikter til?
Og emo har nok My Chemical Romance aldri vært, hvis det er musikkstilen du mener. Emo er sanger om selvmord og henging etc, mens sangene til My Chemical Romance handler om fortellinger om vampyrer, håp.. you name it.
Har likt dem siden jeg var 14, og nå, seks år etter liker jeg dem like mye. Det er bare bra at de har vokst opp de 10 åra de har holdt på. Selvfølgelig er det trist at de mister fans, men sånn er nå vel musikkuniverset.
Først av alt; Marius, var vi på samme konsert? Tydeligvis ikke..
Ellers så er jeg enig i at de burde ha spilt på Sentrum Scene..
Konserten var absolutt helt fantastisk. Jeg sto omtrent på midten, og alle rundt med hoppet, danset, sang, skrek og var helt med. Alle rundt meg sang både nye og gamle sanger. Så jeg lurer på – var vi på samme konsert?
For meg var kveldens høydepunkt Vampires Will Never Hurt You! Hele salen tok av!! Det var vanvittig!
For meg var konserten den beste jeg har vært på. Lyden kunne riktignok vært bedre, men alt i alt – AWESOME!
My Chemical Romance <3
Denne reporteren har tydeligvis dannet seg en mening lenge før konserten. Tåpelig artikkel helt uten holdepunkt. Idioten av en reporter har tydeligvis heller ikke lest seg opp på bandet, engang! Danger Days har toppet lister verden over og FLERE av konsertene i England for eksempel, ble solgt ut på UNDER 3 MINUTTER. Og ikke minst; Fans sover utenfor i 2 døgn for å komme seg helt frem for å se disse gutta!
Både band og publikum gjorde en JÆVLIG BRA innsats, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke har hatt det så jævlig gøy på åresvis – Stemningen var heeelt magisk!
Skam deg, Marius Asp.
«“Welcome To The Black Parade”, “Teenagers” og avsluttende “Bulletproof Heart” stikker seg ut som høydepunktene på en konsert som bruker for lang tid på å slå ut vingespennet»
«na na na» og «planetary» var ganske fantastisk også da og det var allerede som nr. 1 og 3
selv mener jeg konserten var helt rå
Jeg synes konserten var råbra! Dette var helt klart verdt turen fra Kristiansund. Helt uenig med flere anmeldelser som jeg har lest, bare se for.eks dagbladet!
Men det jeg lurte på var om noen av dere fikk med dere hva oppvarmingsbandet het? Var litt starstruck i og med at ynglingsbandet skulle straks på scenen.
Oppvarmingsbandet het Lost Alone
Jeg sto langt bak på siden, å til og med der hoppet og sang folk som gale.. Det var god stemning. Synes bandet gjorde det kjempe bra.
Jeg er rett og slett uenig med anmeldelsen. Jeg ventet i et døgn (verdt hvert minutt), jeg sang med til hver eneste sang, gammel og ny. Heltene mine spilte favorittlåtene mine LOUD AND PROUD og jeg har ikke hatt en så bra kveld på lenge.
Gerhard Way er best som tegneserie-forfatter.
Han har skrevet ‘Umbrella Academy’ som han har vunnet en Eisner pris for.
[...] Les: Anmeldelse av MCRs konsert i Oslo Spektrum i mars [...]
[...] Les også: Kjemisk ubalanse [...]
[...] MCR i Spektrum Danger Days anmeldt Gerard Way hyller Bon Jovi Mastodon live @ Roskilde 2011: Iron Tusk March of the Fire Ants Crack the Skye Ghost of Karelia Sleeping Giant The Wolf Is Loose Blood and Thunder [...]
Emo handler ikke im selvmord, det er labels. Emo er en klesstill eller musik, laget på 90 tallet , det er baare tull. MCR fansen blir sett på som «emoer», antaklig pga musikken. Men bare fordi noen er emo trenger de ikke å ta selvmord, kutte seg selv eller sånne ting. De kler seg bare annerledes. Face it.