Få ting er så overveldende som når det syntetiske klarer å oppføre seg like vakkert som de tingene vi anser som menneskelige. Og mye har hendt på nettopp den fronten siden dubsteppionér Burial på andrealbumet Untrue lot den forvrengte lyden av r&b-lengsel komme fra et sted langt inne i mørket.

For et sted bak de buldrende og allstedsnærværende bassgangene, de hakkete synthlydene og de metalliske, bleke beatsene, banket det et mekanisk hjerte med svært menneskelige trekk. Ser man bort fra James Blakes litt for perfeksjonerte forsøk på å senke seg sin egen vitaminfattige kropp ned i det soniske havdypet, har det siste året bydd på mye vakkert i samme landskap, som Balam Acabs naivt drømmende univers og Sepalcures småflørt med dansegulvet.

Mister Lies, en skikkelse fra Chicago minst like anonym som Burial, har steget ut av ingenting og gitt ut noe av nærmeste bassmusikken har vært et menneskelig, blodig og pumpende hjerte. Og det med kun fire spor til rådighet.

Det er enkelt å krangle seg til at åpneren «Hidden Neighbors (For Beverly)» skiller seg ut, der den på stillferdig vis låter som gjenklang av selve mørket. Samtidig er dette lydkunst helt på høyde med samtidens beste ambientmusikere, som Tim Hecker og norske Deaf Center. Den forsterker den umiddelbare overraskelsen over de tre resterende låtene, samtidig som den hjelper deg inn i den samme vektløse tilstanden.

Tåkete «Morgan» har, med alle sine lag av skjelvende piano, skjelvende vokal og skjelvende bass, endt opp så usannsynlig velprodusert at den nok en gang understreker det mange av oss har tenkt de siste årene – dette er soveromsprodusentenes tidsalder.

Musikkvideoen til «False Astronomy» befinner seg riktignok i et univers der selv tiden er ute av kontroll, med stjernetåkene som nærmer seg ubestemmelig til massiv, men antydende funky bass og Joni Mitchell-samples. I kosmos eller dypt under vannoverflaten er følelsen den samme; dette er musikk fra et vektløst sted mellom liv og død, der den såvidt kan høres, men først og fremst er ment å føles.

Den nifse lyden av kalddusjen som konstant ligger i bakgrunnen på høydepunktet «Cleam» er bare ett av mange elementer her som rører ved følelsene av lengsel, anger og dyp kjærlighet; det såre Rhodes-pianoet, de syntetiske koringene, lyden av en døende androide som utydelig hulker «It’s only you now/ help me/ make a move/ only you now«. Når det hele tas ned før klimakset, med en Rhodes-solo like dempet som praktfull, er det klart: Mister Lies lager soulmusikk for en dystopisk verden.

Hidden Neighbors EP er ikke bare en av årets hittil sterkeste utgivelser. Den er en regelrett nødvendighet for alle som lytter etter hjerteslag mellom lydene i elektronisk musikk.

Kim Klev

Hør Hidden Neighbors EP her!

Tags: anmeldelse, Ep, Hidden Neighbors, Kim Klev, Lydverket, Mister Lies, plate