Even Johansen har brukt tett opp til fem år på å følge opp The Simple Life, som fortsatt stikker seg ut som en av de sterkeste utgivelsene fra 2007. På det albumet gikk Magnets betydelige talenter som låtskriver, arrangør og artist opp i en himmelkyssende enhet, med elleve nennsomt utklekkede, elegant gjennomførte og uniformt briljante popmelodier som resultat.

Selv om Ferrofluid, kalt opp etter en magnetisk væske du blant annet finner i høyttalere, mangler forgjengerens stillfarne sjokkeffekt, er det svært mye å glede seg over også i denne omgang. Albumet er spilt inn i et nybygd studio på vestlandet, med bidragsytere fra gjøglerpunkorkesteret Cloroform som kontrollert muskelkraft, men det er Johansen som bærer dette byggverket fra start til ende.

Et av Magnets største artistiske fortrinn er hvor enkelt han får det han foretar seg til å høres ut. På sitt beste sjongleres det uanstrengt med alskens sjangre og uttrykk, som på den Doves-lumre northern soul-stomperen «Sister Sorrow» eller det dønn overbevisende reggae-kjøret på «Fireflies».

Soul og reggae er forøvrig sjatteringer som går igjen på flere av disse ti sporene (sjekk henholdsvis «Nemesis» og «Together»), mens «Pussyfoot» egenhendig burde kunne sørge for et krisemøte i Kaizers-leiren. Den avsluttende instrumentalen «Reprizer» reiser seg gradvis opp og maler døsig Beach Boys-aktig harmonikk utover en karibisk soloppgang.

En enslig, men registrerbar nedtur inntreffer med coverversjonen av Shakespeare’s Sisters massive 1992-hit «Stay», her gjort i duett med Hilde Marie Kjersem. Det er lett å forstå tanken bak: Magnetens internasjonale «gjennombrudd» kom jo nettopp (urettferdig nok) med Gemma Hayes-duetten og Dylan-coveren «Lay Lady Lay». Men også i dette tilfellet funkler originalen langt sterkere enn nytapningen, og da sliter jeg med å skjønne poenget.

Jeg kjenner flere som i fullt alvor påstår at Magnet er en kjedelig artist; at det skinner for plettfritt og dunster for perfekt av uttrykket hans. De om det. Om du skulle ha noen interesse for bunnsolide, mangefasetterte poplåter som fortsetter å gi av seg selv også etter at den første forelskelsen har lagt seg, er Ferrofluid et sikkert valg. Og putt gjerne et eksemplar under treet til en musikkinteressert onkel eller tante du er glad i.

Marius Asp

Albumet slippes fredag 2. desember.

Tags: anmeldelse, Ferrofluid, Lydverket, Magnet, marius asp, plate