Sammen med The Strokes, Yeah Yeah Yeahs, The Rapture og TV On the Radio var Interpol med på å resirkulere og redefinere lyden av New York ved inngangen til det nye årtusenet, og etablerte NYC-kulhet som et begrep i bevisstheten til en ny generasjon med indiekids. Noe forut for sin tid kombinerte den ekstremt stilbevisste kvartetten sterke melodier med postpunk-rytmer og åttitallsestetikk, resultatet var et sjeldent velartikulert og toneangivende debutalbum.

Turn On the Bright Lights gjorde bandet til kritikeryndlinger og publikumsfavoritter, men satte også såpass strenge rammer for Interpols musikk at de har hatt store problemer med å følge det opp. Antics var et anstendig forsøk på å spissformulere de mørke poptendensene fra debuten, og la naturlig nok ingen demper på bandets popularitet, mens Our Love To Admire har blitt stående igjen som et velment, men fomlete forsøk på å tilnærme seg et mer ekspansivt og orkestralt lydbilde som falt i unåde hos mange lyttere.

Det er i så måte neppe noen tilfeldighet at deres fjerde album er selvtitulert, omslagets fremstilling av en fragmentert bandlogo understreker inntrykket av at Interpol har ønsket å stake ut en ny kurs med denne plata, og bandet har åpenbart bestemt seg for å velge største motstands vei; Interpol er et monotont, monokromt og mørkt verk som garantert kommer til å splitte opinionen blant fansen.

Noen vil stemme blankt nei til et album de opplever som en melodisk blodfattig, skisseaktig og begivenhetsløs gjenvinning av gamle idéer, mens de trekker frem singlene «Lights» og «Barricades», samt discoflørtende «Summer Well», som funklende diamanter godt gjemt i den grå materien. Andre vil ane omrisset av noe større, og føle behov for å gi Interpol fornyet tillit, slik at de kan fordype seg i albumets dype tekstur og rike atmosfære mens låtene sakte, men sikkert fester grepet om oppmerksomheten deres.

Uansett hvilken tilnærming man velger seg, er dette dog en plate som det gjør vondt å høre på, og som det sannsynligvis var smertefullt for bandet å spille inn også (kvartetten ble til en trio underveis, bassist Carlos Dengler valgte å kaste inn håndkleet). Albumtematikken kan lett forveksles med virkeligheten: Et skrantende forhold følges gjennom ti låter - via behov og besettelse til desperasjon og fortvilelse – fra det lett optimistiske åpningsporet «Success» til den resignerte og angrende avslutningen med «The Undoing».

Lytteren tas med på en emosjonell berg-og-dal-banetur inn i en gråmelert og klaustrofobisk kunstrocksfære med et band som nekter å tilby enkle løsninger, og har kuttet kraftig ned på de arenadimensjonerte riffene og forløsende klimaksene. »Please police me/I want you to police me/but keep it clean», bønnfaller vokalist Paul Banks på «Lights», som for å understreke at fra nå av er det kun streng disiplin som gjelder. Låta bygger seg tilsynelatende opp mot en massiv avslutning, men fisler ut akkurat i det man forventer at den skal eksplodere.

Særlig det avsluttende låt-trekløveret blottlegger nye og spennende understrømninger, med en dreining i retning det avantgardistiske, ikke helt ulikt Scott Walkers maniske og barokke pop-eksperimenter på nittitallet. Understøttet av Alan Moulders strålende produksjon er dette låter som bobler over av lekre detaljer: «Try It On» starter med et urovekkende, sirkulært piano-tema og spooky plystring, før Daniel Kesslers karakteristiske mollstemte gitar sakte bygger opp mot et nesten symfonisk (anti)klimaks, som istedet ledes umerkbart over i det hjerteskjærende høydepunktet «All of the Ways», et slags maskulint motstykke til Robyns «Dancing On My Own», bare fullstendig udansbar og adskillig mer nedpå.

Interpol har lenge operert i skjæringspunktet mellom U2 og Joy Division, men uten arena-faktene fra de foregående platene minner de mer om sistnevnte enn noensinne. Ikke bare fordi Banks’ stemme ligner Ian Curtis’, men også fordi de i enda større grad har tilegnet seg forbildenes tungsinn og depressive estetikk, og strekker tematikken fra «Love Will Tear Us Apart» ut over en hel plate. Det tar litt lengre tid å komme under huden på Interpol denne gangen, men det er definitivt verdt tålmodigheten og innsatsen som kreves, for dette er deres mest interessante album siden debuten.

Glenn Olsen

Tags: anmeldelse, Glenn Olsen, Interpol, Lydverket, plate