Det er lett å kjenne skepsisen stige ut til fingerspissene når artister benytter seg av ordet «dobbelalbum» for å beskrive den kommende skiva. For dessverre betyr det ofte at musikerne bak prosjektet har blitt blendet av sine mest produktive perioder, og gjennomsnittskvaliteten på de 20 eller så sporene klarer ikke å stå i stil med det yrende formidlingsbehovet som oppstår.

Baroness‘ man-in-charge John Baizley (kanskje mest kjent her til lands for sin mugge- og dyrebefengte coverkunst) har selv beskrevet de tre årene siden andrealbumet Blue Record som ekstremt produktive. Men albumlengden – 75 minutter over to disker – kan enkelt forsvares; ikke bare har Baizley har vokst betydelig som låtskriver siden sist, men bandet har også funnet sin greie – resultatet er deres beste album til nå.

Voksesmertene som tidligere var å finne i deres sludge-infiserte lydbilde er også borte – som de tidvis kriminelt mastodonske faktene ved Blue Record og den uforløste jammingen på Red Album. Ved å bevege seg like mye mot de store melodiene som de store lydene har Georgia-bandet i tillegg dyrket frem et dynamisk lydlandskap med grandios tungrock som grobunn.

Baizley har sagt til musikknettstedet Pitchfork at hans forståelse av begrepet «heavy» har endret seg drastisk i løpet av bandets snart ti leveår. Fra å være elementer som skyhøyt volum, spesiell tuning av instrumentene og generell stumphet, anser han nå tyngden som noe stemningsbasert. Og dette preger Yellow & Green, eksempelvis i det storslåtte albumhøydepunktet «Eula», hvor Baizley synger (noe han gjør i langt mer utstrakt grad denne gang) – «If I had a heart/I’d waste it on you/But it’s all together far too long/Since I took you down».

Det er særlig i (de mange) øyeblikkene hvor kvartetten flørter med den rurale lukten av 70-tallets psychrock at dobbelalbumet virkelig skinner. Ta for eksempel fantastiske folkrockkrydrede «Mtns. (The Crown & Anchor») eller hvordan «Cocainium» farges av de dryppende synthene i låta.

Selv om både Yellow og Green har hver sin temalåt (best er Explosions In The Sky-skimrende «Yellow Theme»), er det heller lite som faktisk skiller de to skivene fra hverandre. Yellow har riktignok flest av de typiske og aggressive rockelåtene, som «March To The Sea», «Take My Bones» og «Knights of Cydonia«-aktige «Sea Lung», men likevel spiller begge stort sett på den ypperlige dynamikken mellom det lavmælte og det og blytunge.

Baroness er utvilsomt mest uinteressante når de gjøgler seg til, noe som også har vært et tidvis problem på de tidligere utgivelsene. For i det irriterende kuttet «Psalms Alive» kjemper programmerte trommer, spretten bass og vokal mot hverandre, og det hele fremstår som en kjip saus av ingredienser som ikke passer sammen – før et hardt parti helt uprovosert tar over.

Likevel har det lite innvirkning på at Yellow & Green er et imponerende bevis på at kvartetten har vokst betydelig siden de først ble til, gjennom erfaring, åpnere sinn, eksperimentering og perfeksjonering. Jeg blir kraftig overrasket hvis det kommer en bedre hardrockskive før året er omme.

Kim Klev

Tags: anmeldelse, Baroness, Kim Klev, Lydverket, P3, plate, Yellow & Green