Cut Copy - Rockefeller, Oslo
I bleke farger
Cut Copy inviterte til vorspiel på Rockefeller.
Les også: Våt og vakker drøm
Å brenne konsertkruttet, den eneste hiten man har hatt, umiddelbart, kan være veldig bra. Og når Cut Copy åpner europaturnén sin med å spille nettopp 2008-hiten som har æren for gjennombruddet deres, «Lights and music», er publikum på Rockefeller fullstendig med. Gjensynsgleden konkretiseres i form av dansing, hoiing og synging – men dersom den nevnte strategien skal benyttes, er bandet nødt til å følge opp også på neste låt. Og neste. Og neste.
Det er ikke det at Cut Copy ikke har flere bra låter det står på – men de er ikke et veldig sterkt liveband. Vokalist og synthesist Dan Whitford jobber ræva av seg for å levere, og prestasjonen står det meste av tida i stil med innsatsen. På sin venstre side er han flankert av en bassist som ser ut som han kunne tenke seg å være alle andre steder enn på Rockefeller – han surmuler, vagger uengasjert delvis i takt med musikken og stirrer utrykksløst utover et publikum på et sultent publikum i stigende rus. I tillegg ligger alt for store deler av bandets karakteristiske koringer og det soniske bakteppet for øvrig på teip – og understerker det faktum at Cut Copy hører hjemme i studio fremfor på en scene.
Den timelange gigen på Rockefeller minte egentlig i større grad om et vorspiel enn en konsert. Hit kom folk som ville danse, synge, drikke og bli klar for fest – og nettopp det fikk de. Oppbyggingsmessig kunne også selve konserten minne om et vorspiel; mye umiddelbar gjensynsglede, et par øyeblikk der man lurer på hvorfor i alle dager man dro hit, og topp trøkk og stemning like før man må stikke.
Cut Copy er på turné for å promotere sitt tredje album, som slippes på nyåret. Smakebitene man fikk servert derfra funket i varierende grad – «Where I’m Going» var like fargeløs live som i nedlastet form, mens andre låter var mer rocka enn det den synthbefengte elektropoptrioen har levert tidligere. Å spille for mange nye låter på konsert er risikosport; og også denne kvelden er det tydelig at publikum helst vil ha låtene de kan synge med på. Og når de får det, er det heller ingenting å si på opplevelsen. Cut Copy er best når de holder trøkket oppe – da har de det dansende publikum i sin hule hånd og glatter de lettere over sine svakheter som liveband.
Trine Aandahl
Tags: cut copy, konsert, Rockefeller, trine aandahl
Synes dette var en aldeles strålende elektronikakonsert, og synes iallefall dette ikke var spesielt bleke farger. I tillegg synes jeg musikkanmeldere bør riste fra seg fordommene mot at elektronikaband har store deler av materialet i synthene, se for eksempel på liveopptredener fra band som Røyksopp og artister som Robyn – når har dette blitt brukt mot disse? Se også på strålende liveopptredener fra elektronika-akter som Ost & Kjeks, der er det jo ikke et instrument på scenen men det legger jo ikke akkurat noen demper på konsertopplevelsen, Ost og Kjeks på de siste musikkdagene (dattera til hagen) var helt magisk. I går var det 4 instrumentalister på scenen, svært godt samkjørt med forhåndsforberedt materiale. I tillegg er jeg noe overrasket over fokuset på åpningslåten, dette er jo mange låter på den siste skiva som er bedre og som fansen i langt større grad venter på. For eksempel Hearts on Fire, som ble gitt ut som singel både i forkant av den forrige skiva og gjenutgitt året etterpå. Denne fikk æren av å avslutte det ordinære settet på Rockefeller i går, på samme måte som ved forrige opptreden på Øya-festivalen. Og det kokte blant publikum. Jeg likte dette svært godt, og havner på en 5′er
Da Trine Aandahl åpnet denne anmeldelsen i bold med å skrive «den eneste hiten man hat hatt» så skrev hun seg samtidig ut av relevanse.