Florence + The Machine på Hove '10. Foto: Rashid Akrim, NRK P3

Florence + The Machine på Hove '10. Foto: Rashid Akrim, NRK P3

Florence + The Machine - Ceremonials

Høykarbopop

Med Ceremonials byr Florence + The Machine på enda mer av det gode. Pass bare på magemålet – dette er overdådige saker.

Skrevet av:
Publisert 19:10 31 oktober, 2011

Da den 23 år gamle rødtoppen Florence Welch og hennes femhodede maskin viste verden sine flagrende popgevanter med debutplaten Lungs i 2009, stakk hun seg ut blant hordene av unge, britiske artister som i mer eller mindre hørbar grad stortrives med å rote rundt nede i bushen til Kate. Som personlighet syntes hun å være ferdig utmeislet, og et knippe råsterke hitsingler gjorde henne umulig å komme utenom da året skulle oppsummeres.

Det finnes heldigvis en rekke elementer å la seg forføre av også på denne oppfølgeren. Ambisjonsnivået er høynet ytterligere; det samme er produksjonsverdiene. Og Florence selv bærer fortsatt de ulike elementene – fra svevende, gotisk synthpop via r&b og klassisk britpop til åttitallsk radioeufori – med sømløs intensitet.

Den kledelige, tribale rytmikken er på plass, ikke minst på det fine åpningstospannet ”Only If For A Night” og ”Shake It Out” – sistnevnte er, i sin nærmest umulige storslåtthet, det nærmeste Ceremonials kommer noen ”Dog Days Are Over”. ”Heartlines” og ”No Light” strekker formelen videre utover, mens dvelende ”What The Water Gave Me” og Pulp-klingende ”Breaking Down” skisserer mulige retninger videre for den fortsatt unge artisten.

Dermed er det synd at nivået ikke holder gjennom tolv spor. Den siste halvdelen av platen er, med unntak av nevnte ”Heartlines” og avsluttende, gospeldrevne ”Leave My Body”, ikke bare en langt svakere samling melodier enn den første – den illustrerer også at viljen til å kaste konvensjonene overbord fortsatt er noe mer velutviklet enn evnen. Det beste eksempelet er Twilight-frieriet ”Seven Devils”, som låter som et bestillingsverk selv ikke de involverte helt later til å ha trua på.

I tillegg er det lett å høre seg mett på både det musikalske uttrykket til The Machine og stemmeprakten til Florence Welch, som tidvis legger seg tett opptil ren gneldring. Nyter du Ceremonials i små doser, bør den dog kunne vare ut året – minst. I popåret 2011 er dét slett ingen selvfølge.

Marius Asp

Tags: , , , , ,

Del "Høykarbopop"
 

3 kommentarer på “Høykarbopop”

  1. [...] flagrende o g forførende. Eller høykarbopop, om du vil. Marius Asp mente skiva ikke holdt høyt nok nivå hele veien, på tross av et par glimrende øyeblikk. Dere mente oppfølgerskiva til Florence Welsh var mer enn [...]

  2. [...] til oppfølgeren, Ceremonials, som allerede har gitt oss vakre ”Shake It Out”.Les: Lydverket anmelder Ceremonials”No Light, No Light” er nok et storslått stykke musikk signert den rødhårede briten som [...]

  3. [...] And The Machine slapp sitt seneste album, Ceremonials, i oktober i fjor. Etter turnéen i sommer skal bandet tilbake i studio for å jobbe med deres [...]

Legg igjen en kommentar