Hvordan gikk det med musikkvideoproduksjonen på 60-tallet? Det gikk som det alltid går; forverring, forvirring, bikinier og underlig sex. 

Musikkvideoens andre gullalder er over. MTV har delt ut priser, med Kanye West’s fjollete oppførsel som eneste høydepunkt. Historien har gjentatt seg for lengst, talentfulle sangere blir filmet i motlys, innleide rumpestumper dekker det meste av skjermen.

Scopitonemaskinen, en slags videojukebox, ble utviklet i Frankrike en gang på femtitallet. Den spredte seg til Vest-Tyskland og England, og i 1964 kunne du finne omlag 500 maskiner i amerikanske barer. Der var det nok flere som ville se Nancy Sinatra enn Procul Harum, og det tok ikke lang tid før energiske bikinidansere opptro i de fleste filmene, samme hvem sang og i hvilket tempo. Her er min asbolutte favorittscopitone; sjelfulle Brook Benton’s «Mother Nature, Father Time»

Her blir budskapet i teksten godt illustrert ved hjelp av høyballer, kyr og hektisk dans. Ikke helt ulikt Marit Larsens overtydelige video, uten at Brook Benton solgte til gull i Tyskland av den grunn.

Tilbake i Frankrike hadde det gått akkurat like galt, fra flott eurogarasje og feiende flotte filmer med Serge Gainsbourg (mere om Gainsbourg her) tok Scopitone første metro til noen som kunne være behjelpelige med moralsk akseptert halvnakenhet; kunstnere. Vri hjernen din rundt denne filmen med Les Ballets Jacksons, og du vil aldri få et normalt forhold til King Crimson igjen.

Tags: Bikini, Brook Benton, dans, frankrike, Jukebox, Kanye West, King Crimson, Les Ballets Jackson, Marit Larsen, Moralsk akseptert nakenhet, musikkvideo, naken, Nakne menn, Scopitone