Redaksjonens felleslister over de beste internasjonale og norske plateutgivelsene er forlengst strødd utover internettet. Nå er det på høy tid å la de indviduelle stemmene få oppsummere musikkåret 2010. Ikke minst siden vi nå skriver 2011.

Lydverkets individuelle årsoppsummeringer vil bli publisert til og med søndag 2. januar. I dag: Anmelder Jørgen Hegstad, som synes Shining har levert fra seg den beste platen i 2010.

Årets beste plater:

1. Shining – Blackjazz

Shining har aldri vært så spektakulære og halsbrekkende som på Blackjazz, årets definitive høydepunkt for min del. Et band som består utelukkende av virtuoser med Sean Beavan (Slayer) bak spakene har gjort dette til et diskantstyrt monster som styrter av gårde mellom frijazz og metall som et løpsk krengetog.

Hør platen i Spotify eller Wimp

2. Vampire Weekend – Contra

På sitt vanskelige andrealbum lyser seilersko-sossene opp minst like sterkt som på debuten, med Ezra Koenig i toppform som melankolsk solnedgangslåtskriver og en uhyre tilskrudd og skarp produksjon. Smart og dritbra.

Hør platen i Spotify eller Wimp

3. Sufjan Stevens – The Age Of Adz

Dette ble like mye et album fra kunstprosjektet Sufjan som artisten – ikke like intim og lettlikt som da han leflet med statene sine, men desto mer fascinerende, allstedsværende og lett å gå seg vill i.

Platen er ikke tilgjengelig i verken Spotify eller Wimp

4. Against Me! – White Crosses

Årets beste Bruce Springsteen-duftende punkrockplate skulle allikevel ikke komme fra The Gaslight Anthem, men fra det stadig mer vellydende Against Me!, som med White Crosses bringer en sterk stemme til forstadsmelankoli og bitterhet over gamle fans – dette gjort i en øsende, Butch Vig-produsert pakke av fantastiske rocklåter.

Hør platen i Spotify eller Wimp

5. 1900s – Return Of The Century

Chicago-popbandet 1900s er muligens et nytt bekjentskap, men her har du virkelig vellyd til starten av året: Et slags indirekte avkom av Fleetwood Mac, Belle & Sebastian og New Pornographers – dette er harmonisterk powerpop av ypperste sort. Låter som ”Bmore”, ”Zerkalo” og ”Lion’s Fur” er alle i toppsjiktet når årets poplåt kåres i det hegstadske hjem. Se ellers opp for keyboardisten til Sufjan luskende rundt i lydbildet.

Hør platen i Spotify (ikke tilgjengelig i Wimp)

Årets låter:

1. LCD Soundsystem: ”Drunk Girls”

Jeg kan like James Murphy når han er introvert også, men det er mye mer gøy når han drar på ordentlig med hitskriveriet. ”Drunk Girls” er etter min mening det beste han har levert i så måte – en hylende blanding av David Bowie og Blurs ”Girls & Boys” – og med årets desidert beste, Spike Jonze-signerte video for å krone verket.

2. Broken Bells: ”The High Road”

Selv om James Mercer/Dangermouse-samarbeidet nesten ble like bra som forventet, så er det allikevel låten som høres mest ut som The Shins som står igjen fra albumet som kom tidlig i år. Dette bekrefter både at Mercer fortsatt er kosepopsjefen numero uno og at samarbeidet med Danger Mouse er liv laga.

3. Robyn: ”Dancing On My Own”

Selv om jeg kjenner at jeg begynner å få dama langt opp i halsen nå etter tre album på litt for kort tid, et konstant mas om at hun er smidig på håret og en del andre greier, så er det ikke å komme unna at hun ihvertfall tidvis når opp til forventningene. Aller mest på første singel fra plate nummer en.

4. Salem: ”King Night”

Et helsikes konglomerat av ”O Helga Natt”, diskantstøy og hiphoprytmer; denne instrumental-sluggeren fra den usedvanlig spesielt utseende trioen Salem er like vanskelig å forholde seg til som den er å glemme. Svært forstyrrende, temmelig skummel og usedvanlig vakker.

5. MGMT – «Flash Delirium»

Denne førstesingelen fra Congratulations er MGMTs musikalske motreaksjon mot hitjaget de møtte etter ”Kids” – her har de stappet fire minutter fulle av det som kan høres ut som en psykedelisk pop-opera som bygges opp ad omveier inntil til det hele kulminerer i roping, uforsvarlig kjapp takt og en veldig tynn trompetlyd.

Årets konsert:

Arcade Fire på Hove

Med mange nye låter på settlisten og med spilleglede som lå i tykke lag utenpå Win Butlers blodflekkede skjorte, erobret Arcade Fire både nye og gamle fans i tussmørket på Hove. Akkurat der og da og en god stund utover nattetimene føltes de som verdens beste band, og mellom å hoppe seg støl på ”Power Out” til å bli blåst i bakken av ”Haiti” var dette mitt lykkeligste musikalske øyeblikk i 2010.

Årets skuffelse:

JJs liveuttrykk. Svenskene skusler bort et par fine plater på å gi faen og bare sitte på scenen og klimpre på en kassegitar og drikke folköl. Nei takk.

Årets overraskelse:

At Sigurd Wongraven skulle debutere som vinprodusent. Den så jeg ikke komme.

Årets mest oppskrytte:

Robyn. Eventuelt ”årets burde overholdt ett-album-i-året-regelen”.

Årets mest oversette:

Her er det mange perler, men la meg bare holde meg til én – walisiske Race Horses. Super Furry Animals’ naturlige arvtakere:

Tags: 1900s, 2010, against me, årets beste, årsbeste, Broken Bells, indie, Jørgen Hegstad, låter, LCD Soundsystem, liste, mgmt, oppsummering, plater, Race Horses, Robyn, Salem, shining, Sufjan Stevens, vampire weekend