Jay-Z - Dødens Dal, UKA 09
Han tok rockheim
Verdens beste og viktigste rapper rammes av andres materiale halvveis.
Jay-Z – Dødens Dal, UKA-09
Jay-Z befester sin posisjon som verdens beste og viktigste rapper, selv om han rammes av andres materiale halvveis.
Publikum, ca 7000
Trøndere er på ingen måte forbundet med hiphop, soul, funk eller urban musikk for den saks skyld. Det er og blir den kritthvite rocken som står sterkt i Trondheim. Derfor er det godt å vite at de største flyselskapene opplevde fulle fly fra Oslo og annensteds denne store dagen. Trolig er nettopp dét grunnen til at arrangørene kunne notere ”utsolgt” når verdens største rapper entret scenen i Dødens Dal.
Rapmogul, entreprenør, CEO og businessmann Jay-Z er en sjokkartet god booking for UKA-09. Er det mulig, liksom? Jigga i bartebyen! Fytte katta. Ryktene skal ha det til at Mikkel Eriksen fra Stargate skal ha mye av æren for at denne avtalen gikk i boks. Det er bare å ta seg av hatten for ham, og for Tor Erik Hermansen, den andre halvdelen av Stargate. Sistnevnte er jo omgangsvenn numero uno.
Klokken ni drypper det svettekondens fra taket i det store teltet i Dødens Dal, og ølkranene spytter ut halvlitere i samme fart som karrieren til Jay-Z har skutt siden The Blueprint slo ned som en bombe den 11.september 2001. SMS-er med spekulasjoner om hvorvidt Beyoncé skal på scenen kastes frem og tilbake blant de oppmøtte. Måtte hun komme.
Presis kvart over ni står verdens største rapper på scenen, kledd i helsvart, med solbriller og backet av et eksepsjonelt tight band med to trommeslagere (hvorav én er det relativt unge youtubegeniet Tony Royster Jr). I tillegg finnes tre blåsere, synth, gitar og bass. Bak bandet henger en stor skjerm som fylles med den største musikalitet og velregissert innhold fra første piksel og tone.
Nyklassikeren ”D.O.A (Death Of Autotune)” er et perfekt anslag, og håndlagde diamanter vaier mellom fulle studenter, stasha ungjenter og enda flere fulle studenter. Jay-Zs faste følgesvenn Memphis Bleek introduseres til ”U Don’t Know” og deretter følger en helt perfekt rekke av hits fra Brooklyn’s fineste. ”Roc Boys”, Punjabi MC-samplede ”Beware Of The Boys” og ”Show Me What You Got” planter magiske øyeblikk som mange av oss vil huske for alltid. Bandet spiller som om det gjaldt livet, og gir assosiasjoner til Funkadelic og dets like. Vi er så langt fra døden som overhodet mulig. Jay-Z er blid og takker publikum for oppmøtet i ett sett.
LES: Norway, I love you!
Jeg vil gå så langt som å si at denne første delen av konserten er noe av det bedre jeg har hørt fra en scene. Jay-Z er i en særklasse eminent rapper, og beviser med ”Jigga What” at han fint kan servere mindre hittunge passasjer uten at han mister det kvelertaket han har på publikum av den grunn. Lyden er det heller ingenting å utsette på. Et norsk flagg vaier på skjermen under bombastiske ”Public Service Announcement”, og minner oss om hvor vi faktisk befinner oss.
Skiltet med Trønder-Taxi rister i dét udødelige ”Heart Of The City (Ain’t No Love)” gir en og annen tankevekker. Etterfulgt av ”Run This Town” med Rihanna på teip, dundrer hovedpersonen på med det som vil stå igjen som den største låten fra Blueprint 3 – New York-hyllesten ”Empire State Of Mind”. Chrysler-, Woolworth- og Empire State Building farer over skjermen mens gåsehuden brer seg. Det er merkbart i hvor liten grad vi savner Alicia Keys, eller Beyoncé for den saks skyld. Live-vokalist Bridget Kelly synger som en gudinne. Det er slående i hvilken grad bandet spiller, unnskyld uttrykket, funky. ”Dirt Off Your Shoulder” galopperer av gårde og setter føtter og hofter i bevegelse. Men er det lurt å fyre av disse hittene så tidlig?
SE: Jay-Z ankommer Trondheim med Beyoncé
Med en brå overgang til Oasis’ ”Wonderwall” fra teip, mister konserten noe momentum. Alt går i svart, og Jay-Z forsvinner bak scenen. Er han sur? Skal han hente Beyoncé? Etter om lag to og et halvt minutt er vår mann tilbake med en lett ufokusert og litt unødvendig kollasj, før blant annet en småslapp versjon av klassikeren ”Can I Get A” får de som kom på Jigga-toget sent, noe ufokusert. ”99 Problems” og den udødelige ”Big Pimpin’” følges av ”Hard Knock Life”, med bilder fra Marcy eksponert i bakgrunnen. Langt over pari.
Til tross for at Jay-Z forsikrer oss om at vi er et viktig publikum for ham, greier han likevel ikke å gjenskape den samme potente energien som har preget konserten frem til ”pausen”. Det blir litt som Teigen etter bruddet, bare at bruddet her dessverre kom som følge av en britpopslager.
Som den proffe businessmannen fyren er, ”ser” han alle i publikum, og skaper med dét et titalls ”unike” historier som rett nok, og i sin tur, vil avstedkomme flere solgte plater. Likevel er det med tre fjerdedels hjerte at publikum synger med på ”Encore”, og til slutt den fullstendig misforståtte avslutningslåten ”Young Forever”. Gud forby. Sistnevnte låt beviser hvor langt det egentlig er over dammen.
Jay-Z klarer å operere i spennet mellom rock og hiphop på en måte som gjør at en slik kveld, i Rockheims hjemby, fremstår som naturlig og inkluderende. Og selv om det nå engang ble uten sin kjære på scenen, og en dupp etter halvendt show, er kveldens konsert i sum en oppvisning i hits, langsiktighet og ekthet. Litt som den beste rocken er det.
Mats Borch Bugge
Tags: dødens dal, Jay-Z, Lydverket anmelder, The Blueprint 3, trondheim, uka 09
Enig med deg i oppdelinga i konserten. Han peaka før pausen. Men jøjjemeg, det var fantastisk hele veien. Bare best på førsten.
Bra konsert!!!, Syntes det var dødskult at han satte på Wonderwall som en hyllest til avgåtte oasis. Det ble fin allsang da!!.
Alta i alt en sterk firer, eller en svak femmer:)
Det er så søtt at alle de store mediene skal fokusere så sinnssykt på at «lille Trondheim fikk besøk av en stjerne».
«Naaaw»-faktoren er høy hos både NRK og TV2 har jeg lagt merke til, i deres omtale av at Trondheim tok imot Jay-Z.
«Derfor er det godt å vite at de største flyselskapene opplevde fulle fly fra Oslo og annensteds denne store dagen.»
Akkurat som trøndere bare hører på Åge og ikke veit hvem Jay-Z er.
«Skiltet med Trønder-Taxi rister i dét udødelige ”Heart Of The City (Ain’t No Love)” gir en og annen tankevekker.»
Har anmelder aldri vært i Trondheim? Er det virkelig SÅ eksotisk? Kan aldri tenke meg at denne setningen (da med Oslo Taxi i stedet for) ville blitt brukt dersom Jay-Z kom til Oslo?
All ære til UKA som fikk med Eriksen og Hermansen på laget for å få mannen hit. Og konserten var RÅ.
Hei Alonzo. Det er og blir en kjensgjerning at Trøndelag ikke er synonymt med hiphop. Snoop og 50 solgte ikke ut. Derfor var det gøy å registrere at Jay-Z ble utsolgt i går, MED hjelp fra fans i det ganske land. All ære til UKA, Stargate og Jay (som alle i crewet kaller ham). Kanskje dette initierer en ny æra i Trondheim?
Noen som så Hova på Hove08 også? Hvilken konsert var best? Vil tror at BP3 gav det hele et ekstra puff..
En grei sekser. Konserten vokste fra start til slutt. Synes «wanderwall» og «young forever» fungerte bra. Kjenner meg ikke igjen i «Med en brå overgang til Oasis’ ”Wonderwall” fra teip, mister konserten noe momentum.» og «….greier han likevel ikke å gjenskape den samme potente energien som har preget konserten frem til ”pausen”». Og Beyoncé kom! Hun bare gikk av litt for fort…:)
Mats, tror du måtte vært på do når Wonderwallsangen kom over høytalerne. Det ble dagens høyeste fellessang etter som jeg husker….
Knallkonsert!!!
Mats, Dessuten har du drevet litt dårlig research når det gjelder Wonderwall. Han spiller ikke den med henvisning til Glastonbury lengre. Han spilte den i London i høst for å hedre Oasis, og nå spiller han den fortsatt som en hyllest til oasis som har lagt gitarene på hyllen.
Enig med Alonzo. Mye pinlig og selvgod Oslo-sentrisme å spore i den anmeldelsen her.
Kanskje du ikke burde uttale deg om ting du ikke har greie på, Mats B.B.? Du har tydeligvis hørt om Stargate, men du kjenner tydeligvis ikke til hip-hop-festivalen 2xH (http://www.2xh.no/ny/?side=visside&id=32) og ei heller GODS og Fremmed Rase. Trondheim har et stort og levende hip-hop-miljø.
FYI så kommer artister som Åge Aleksandersen, Terje Tysland, DDE og Askild Holm pluss den indiske trønderrockeren Chand fra Namsos, som ligger 22 mil fra Trondheim. Og Trondheims rockemiljø har omtrent like mye til felles med Namsos’ rockemiljø som det Oslo har med Halden. (Og dette skriver jeg ikke til forkleinelse for Namsos, for hva de har fått til er intet mindre enn imponerende.)
Dust.
Fint at temperaturen mellom Oslo og Trondheim tar seg opp litt – men det ser ikke pent ut når smalsynet kommer ut på denne måten. «Trøndere er på ingen måte forbundet med hiphop, soul, funk eller urban musikk for den saks skyld.» Kanskje bortsett fra at flere av nummer 1 hitsene på Billboard de siste par årene er produsert av trøndere. Vel – jeg synes ikke Bob Dylan er spesielt kjent jeg heller. Det kan vel hende at byen har noen kvaliteter utover det høylandsrevyaktige referansene Borch Bugge strør om seg med. At en bluesfestival på Hell i nabofylket gjorde tidenes feilbooking et par år tilbake styrker ikke inntrykket Borch Bugge har vært særlig mye utenfor Ring 3.
Til orientering, MBB: Snoop har (dessverre) aldri opptrådt i Trondheim. Dessuten er vel ikke 50 cent akkurat den hiphop-artisten med størst kred her i verden.
Hei dere! Snoop spilte på Hell, jeg er klar over det. Det er langt unna Trondheim. Og det var slett ikke min intensjon å tråkke på de hiphop-tærne som beveger seg rundt i Trondheim. Jeg vet at det finnes et miljø for hiphop i byen, og bare så det er sagt; jeg liker Fremmed Rase (mest fordi tekstene er veldig funny). Likevel er det, om man generaliserer litt, ikke urban musikk de fleste forbinder med Trondheim. Jeg føler jeg har rimelig god empiri, da jeg pendler til Trondheim hver uke. Trondheim er, til å være en såpass stor by, en ganske rocketung og «hvit» by. Det står jeg ved. Derfor synes jeg det er ekstra hyggelig at Jay-Z leverte en bra konsert til fans og generelt interesserte.
Jelly? Dama er ikke stripper, men vokalist og sangskriver for RocNation. Det riktige navnet er Bridget Kelly.